Saudiaraberen takker for seg!

Nå sitter jeg ikke lenger i Saudi. Turen ut av ørkenen er gjort permanent og flyet landet for litt over en uke siden i Norge. Jeg er altså blitt en av dere igjen. En slik en normal kar, i et normalt land, som kan gjøre normale ting i i hverdagen, uten at det egentlig er noe å skrive om. Men for å få en liten overgang fra ørken til fruktbar jord og fra påkledde damer til avkledde damer, så tenkte jeg et par ord kunne gjøre seg. Sånn for å avslutte oppholdet og avslutte bloggen. For denne gang.

De siste ukene i Saudi var spesielle. I løpet av det siste året har det skjedd mye i den arabiske verden. Det har vært opprør, krig, kaos, gleder, skuffelse og mye mer. Den arabiske våren har det blitt kalt. Spesielt i mitt daværende nabolag, Jemen, har det vært mye uro. For tre uker siden tok jeg min andre tur ned dit, en veldig merkelig tur. For landet faller vel egentlig ifra hverandre og da må man ta sine forhåndsregler. Alltid kjøre med bilvinduet lukket i tilfelle noen skulle finne på å hive noe inn i bilen. Som en granat eller slik. Alltid ta for alle gardiner som finnes på hotellet i tilfelle vinduet skulle sprenge. Husk også å ligge på den riktige siden av sengen, slik at man kan rulle seg bak sengen om det skulle smelle. Ikke gå ut når det er mørkt, for da er mange påvirket av Qat og i tillegg har de våpen. Den kombinasjonen kan være kjip. Og sånn kan jeg fortsette.

Poenget mitt er at det må være helt fryktelig å leve et sted hvor man aldri vet om et smell er et våpen, en granat, fyrverkeri eller fra et eksosrør. Å leve med den redselen, den usikkerheten og det kaoset må være virkelig tøft. Og allikevel så strømmer folk ut i gatene for å kjempe for det de tror på. Selv om sannsynligheten for å bli skadet er meget stor.

Jeg satt foran Tven når Mubarak ble kastet og kunne ikke annet enn å beundre folket som tok til gatene. Jeg satt foran Tven når jordskjelvet skjedde i Japan. Jeg har på en måte fulgt med på all faenskapen som har skjedd i Den arabiske verden (og resten av verden) denne våren, men aldri helt greid å skjønne nerven, lidenskapen og pasjonen bak ting. Helt til jeg satt foran Tven en fredagskveld og Norge var blitt hovedsaken. Det er nesten ikke mulig å beskrive hvor surrealistisk det er å se på CNN, BCC eller Al Jazeera, hvor alle rapporterer fra Norge. Hvor de prater om naive nordmenn. Gale nordmenn. Heltemodige nordmenn. Om rare Norge. Og hvor fryktelig dårlig reportasjene er. Hvor lite empati de viser. Og hvor dagligdags de får det til å låte. Da savnet jeg norsk tv, norsk radio, ja det å være i Norge. Det er rett og slett fryktelig rart å sitte som nordmann i utlandet uten å kunne ta del i sorgen som landet opplever. Annet enn å se eksperter på CNN som beskriver oss som naive fordi vi vil øke demokratiet og ikke øke sikkerheten. På en annen side. Det er da jeg er glad for at jeg er fra Norge.

For dekningen av terroren i Oslo, i engelsk media, har gitt meg troen på det norske folk iallefall. Det har vært skrevet side opp og side ned om hvor lite hat som har kommet fram. Hvor modige og reflekterte alle berørte fremstår. På twitter har utenlandske journalister som tidligere skrev om Libya og Egypt nå fokus på Norge. Og alle er like overrasket over hvordan det norske folk fremstår. Jeg skal vel ikke dra dette lenger enn nødvendig, men jeg har i negativitetens tegn ofte uttalt at jeg ikke er spesielt glad i folk, at jeg generelt sett ikke har troen på folk. Uken etter terrorangrepet i Oslo har fått meg til å endre på den tankegangen. For å se den norske befolkningen, altså folk, og hvordan folk i Norge taklet en slik hendelse, det viser at det er håp. Så selv om jeg ikke fikk lagt ned blomster ved Domkirken eller delt mine kondolanser, så må jeg iallefall si at fra utlandet så fremstår Norge ennå som det beste landet i verden å leve i. Ikke på grunn av rikdom, fasiliteter eller naturen. Nei på grunn av alle dem som bor i landet vårt. Folket!

Før jeg avslutter den saudiarabiske hverdagen helt, så er det et par ting til som må frem. Dette er litt mer lettbeint enn det jeg har nevnt over. For denne bloggen har i det store vært lettbeint og da føler jeg det også er måten å avslutte den på.

Det å komme hjem til Norge etter et halvt år i ørkenen er spesielt. Og man legger merke til en del ting, som for nordmenn nok er helt normalt, men som for meg er anderledes. Så i god pedagogisk ånd så avslutter jeg med å få frem de tingene som har overrasket meg eller fått meg til å tenke etter en uke på norsk jord. Selvfølgelig i kulepunkter, for å gjøre det så pedagogisk som mulig.

• Husker dere historien om Mutawwaen som kunne EN ting om Norge? At det var grønt? Jeg husker jeg lo litt av ham i Saudi. Men etter bare 10 minutter på norsk jord, så var grønt det eneste jeg kunne tenke på. Jeg kommer fra et brunt, grått og tørt klima uten mye farger. Og Norge er pokker meg GRØNT. Så sykt grønt. Det er grønt over alt. På flybussen inn til Oslo hadde jeg flere ganger lyst å hoppe av og bare legge meg i det grønne gresset og spise det. Så grønt. Så digg. Grønt er digg. Tenk litt på dette. Norge er grønt. Noe helt enormt!

• Og siden det er grønt, så er det liv. I Saudi så jeg av og til en maur. Og kanskje en gekko. Ellers ingen insekter. Og en sørlending som meg som har allergi, for ting som gress og burot, ja da er Saudi et meget bra sted å være. For det finnes ikke noe grønt. Men her i Norge her er det MANGE insekter og smådyr. Og Veps. JEG HATER VEPS. Og allergi. Jeg hadde helt glemt dette med allergi. Bare det å sitte i nærheten av nyklipt gress = begynte jeg å klø og nyse. Saudi er et paradis for dem som hater insekter og har gressallergi. Det er ikke Norge.
  
  
• Så til den størst oppdagelsen. Jeg har levd i cirka 40 til 50 grader de siste månedene. Det er relativt varmt. I Norge er det kun rundt 20. All logikk skal da tilsi at jeg svetter mer i 50 grader enn i 20. Men neida. For midt i ørkenen er det ikke luftfuktighet. I Norge ligger den pokker meg opp mot 100 %. Så det å komme hjem og svette mer enn jeg gjorde i Saudi, det var en meget stor overraskelse. Jeg tror ikke vi nordmenn er helt klar over hvor mye fuktighet vi egentlig har i luften. Enormt mye. Jeg som trodde jeg hadde vendt meg til varme ....... Dårlig spøk, når jeg ikke har vendt meg til luftfuktighet!
  
  
• Ja forresten. Dagen etter jeg kom stod det på nyhetene at Norge hadde sin første tropenatt i år. En hel dag over 20 grader. Hahahaha. Det er ikke rart vi blir kalt nordboere. I Saudi teller de dagene som ikke går over 20 grader. De er det få av.
  
  
• Når man ikke har syklet på et halvt år, så får man vondt i rumpa når en har gjort det jevnlig et par dager. Rart. Selv med et godt sete. Rart.
  
  
• Så dette med kultur. I Saudi viser ikke damer hud. Menn viser litt, men ikke mye. Alt dekkes til. En blir til og med sett rart på om en viser litt mye hud selv i 50 grader. Folk lurer på om det feiler meg noe da. I Norge viser damer og menn hud. Ofte mye hud. En blir i Norge sett rart på om en ikke viser mye hud i 20 grader. Folk lurer da på om det er noe feil med meg. Det er uvant å se så mye hud. I tillegg er den ganske hvit hos de fleste av dere. Noen av dere kunne ha godt av å dekke til det hviteste. Men slikt gjør man jo ikke i Norge. Her skal hud vises, uansett hvithetsgrad. Litt rart, litt artig!
  
  
• Det er sykt DYRT i dette landet. Plutselig er jeg fattig igjen. Kjip opplevelse.
  
  
• En ting som er kulturelt betinget her drikkekulturen. Det var vel det største sjokket. Joda, man kan drikke i Saudi (Eller det er jo forbudt, men lover er til for å brytes ikke sant). Men i Saudi, og de fleste andre land, så drikker man ofte fordi det er sosialt og hyggelig. I Norge virker det som om man drikker fordi man skal bli drita. Drita er liksom målet med å drikke. Dagen etter jeg kom hjem gikk jeg forbi en konsert i hjembyen min og klokken var ikke mer enn 22.30- 23.00. Allerede hadde mange greid å nådd målet. Noen greide til og med ikke å stå på beina. Andre greide ikke prate. Jeg har ikke sett så mange drita mennesker siden jeg dro fra byen. Jeg skjønner at nordmenn på ferie + alkohol kan fremstå som idioter. Trolig fordi de er det! Det å ha som mål å bli drita, det er som å gå inn i en slosskamp med mål om å bli slått ned. Sikkert moro i begynnelsen, men smerten dagen derpå burde få det til å ringe en bjelle. Allikevel er det folk i dette landet som går inn i slosskamper (metafor altså) og slår seg selv i bakken flere ganger per uke. Vi er da et artig folk her oppe.

Det var vel det, sånn kort fortalt. Med det så avslutter jeg dette halvårets bloggferd. Håper det har vært en fin reise. Det har det iallefall vært for min del. Saudiaraberen takker for seg. Eller, han tar iallefall permisjon. Du skal ikke se bort i fra at han etter noen måneder i fedrelandet plutselig begynner å observere nordmenn.

For nordmenn er rare de også. De går på tur. Ja de bare går uten mål og mening. Noen ganger går de på tur eller til og med sykler, for å stoppe et sted å bli drita. For så å sykle videre neste dag og bli drita igjen. Dette gjør de ofte i nabolandet Danmark. Og dette er bare starten. Men om det kommer flere historier, det vil tiden vise.......

Revolusjonsturisme: Harrytur til Bahrain

I Norge drar folk på harrytur. Enten over Svinesund eller med båt fra Norge til Danmark. Harrytur er vist begrepet for slikt, når man drar fra sitt eget land til et annet land for å nyte livets glade forfriskninger billigere enn man kan hjemme. I Saudi finnes ikke alkohol eller svin. Ergo; det en vanlig norsk harrytur ofte har som mål om å skaffe: Billig alkohol, billig svin. Det er heller ikke lov å ta med seg slikt inn i landet. Derfor er harrytur i norsk forstand noe man ikke finner her i Saudi. 

Men ellers er det mye likt. Eller helt likt. For fem og en halv times kjøretur fra Riyadh, der ligger Bahrain. På en liten øy ute i havet finnes det som mange saudiere ser på som en oase fylt med fristelser og gleder deres eget land ikke kan tilby. For en drøy uke siden så hadde vi vært innestengt i Riyadh i over to måneder. Kanskje til og med tre. Og når man bor så lenge i ørkenen av gangen, da blir man litt koko i toppen. Så vi bestemte oss for å gjøre det alle saudiere en gang har gjort, nemlig ta en helgetur til Bahrain. Og vi var vist ikke alene om det. Det er mange, mange saudiere som vist trenger å komme seg vekk i helgene, for det var mange som hadde tenkt samme tanke som oss.

Etter 4 timers kjøring, saudistyle (120-180 km i timen) så dukket plutselig vannet opp foran oss. Et hint om at Bahrain nærmer seg. Saudi har vært så snille å bygget en 22 km lang Causeway eller bro over til Bahrain slik at man slipper å ta ferge som i gamle dager. Og på midten av denne broen er det en øy, med fast-food og passkontroll. Der tilbrakte vi en time i kø, sammen med mange andre saudiere før vi kunne kjøre inn i et av verdens minste land, Bahrain. Og ja forresten, det har vist vært opptøyer her også. Kommer tilbake til det.

Bahrain trenger Saudi like mye som Saudi trenger Bahrain. Saudi bringer inn penger, turister, investering og sikkerhet til miniputtlandet, og tilbake gir Bahrain en liten oase saudiere kan flykte til når de får sitt eget land opp i halsen. I Bahrain kan man gå i shorts og jentene kan vise hud. Det finnes kino. Badeland for begge kjønn. En trafikk som ikke er kaos. Alkohol. Svin. Barer. Nattklubber. Drinker. Sjø. Frisk luft. Og sånn kan jeg fortsette. Det er nesten ubeskrivelig deilig å kjenne sjøluften når man kjører inn i landet, isteden for den tørre sandete luften som finnes her i Riyadh. (mens jeg nå skriver så har det vært sandstorm her i byen, og vi har glemt å lukke et vindu. Noe som har ført til et sandlag på ALT inne i leiligheten. Sand altså. Det finnes kulere ting). Jeg tror rett og slett myndighetene i Saudi priser seg lykkelige for at deres innbyggere kan dra til Bahrain for å få utløp for litt av sine ønsker, ellers hadde jo faren vært større for at de ville forlangt slikt hjemme. Og det er jo HARAM

Så hva gjør man i Bahrain. Og er det opptøyer der ennå? Kort fortalt, og pedagogisk, så får dere svarene gjennom kulepunkter.

• Taxisjåfører kjører med taksameter i Bahrain. Det skjer sjeldent i resten av Midtøsten. Det er til og med slik at glemmer de å slå det på, så får du turen gratis! Resten av Midtøsten, følg den trenden.
• Det er ikke tegn til noe opprør i landet. Ikke på overflaten iallefall. Alt var stille og rolig. Satte du deg derimot inn i en taxi, som oftest kjørt av en mann fra Bahrain med shia bakgrunn, da skjønte man fort at opprøret ikke var over. De var forbanna og det kommer nok ikke til å endre seg med det første. 
• Trafikken går av og til litt sent. Vi måtte vente 10 minutter i et veikryss for å få grønt lys. 10 minutter! Og det er ikke en overdrivelse en gang.
• Jeg fikk for første gang på 5 måneder både spilt biljard og drukket øl på samme tid. Sykt!
• Alle som jobber i utebransjen i Bahrain er fra Filipinene. Litt som svensker i Norge.
• Det er så mange tomme leilighetsbygg i Bahrain at de leies ut som hotell. Vi bodde i en to etasjesleilighet med 3 STORE soverom, 4 bad og en enorm stue. Vi betalte cirka 200 kr hver for to netter. 
• Bahrain sliter økonomisk. De har mange flotte bygg, men alle står tomme.
• Det er nesten ikke turister i landet. Dermed sliter de ennå mer økonomisk.
• Midtøstens beste drinker har de på Traders Vic i Bahrain. Jeg smakte en mojito som smakte bedre enn jeg noen gang har smakt.
• Ja forresten. Det er mulig å kjøpe drinker i Bahrain.
• Saudiere drar til Bahrain for å drikke. Saudiere flest kan ikke drikke. Saudiere oppfører seg dermed litt som nordmenn på danskebåten eller på harrytur skjærtorsdag. Saudiere som oppfører seg pent er veldig flaue over å være saudier når de ser sine landsmenn.
• Bahrain har mange rare bygninger.
• Bahrain er ikke stort. Det er vist et land, men landet fremstår som en middels stor by.
• Bahrain er verdt et besøk

Ja det var vel det. Jeg var det tross alt bare en helg. Eller en ting til føler jeg må fortelles. For det var en opplevelse å komme seg ut av Bahrain en fredag formiddag. Av to grunner. Saudiere og sand.

Vi begynner med saudierne.

Det sies at verdens farligste veistrekning en fredag ettermiddag er strekningen mellom Bahrain og Riyadh. For da skal alle saudiere som har vært på harrytur hjem igjen. Problemet er at alle ikke respekterer 24 timers regelen. Altså de kjører selv om de har glemt å avslutte festen. På vei ut av landet i passkontrollen så var det flere litt større biler, hvor passasjerene ramlet ut av døren for å tisse og så vidt kunne stå på beina. Som sagt, saudiere kan ikke alltid kontrollere sitt inntak av alkohol. Der og da så det veldig artig ut. Vi lo ganske mye. Like artig er det ikke at noen av disse karene setter seg bak rattet.

Så var det dette med sand. Jeg har kjørt bil noen ganger når det er snøstorm i Norge. Hvor sikten er maks 50 meter og man må konsentrere seg veldig for å holde seg å veien. I Saudi er det ikke snø, men sand. Og da får man av og til sandstormer. Vi møtte på en skikkelig kraftig en på vei hjem. Så kraftig at sikten var rundt 50 meter og hvor bilen nesten blåste av veien et par ganger. En artig opplevelse. Det er ikke bare bare å kjøre igjennom ørkenen når det blåser.

Jeg hiver med noen bilder under slik at dere kan se hvordan en tur til Bahrain, en harrytur, kan se ut. Så kommer det nok en siste bloggpost før jeg drar hjem. Har bare tre uker igjen i sanddynene!

  

Slik ser det ofte ut når man kikker ut av bilvinduet på vei gjennom ørkenen. Isteden for kyr, hester og sauer som vi er vant med hjemme, så sprader kamelene rundt og koser seg!

 Starten på «causewayen» eller broen som fører oss over til Bahrain. Sett fra baksetet som dere kanskje forstår. 

 

 

Langt der borte ser dere øyen fylt med fast-food og passkontroll. Der er jo slik i Saudi at det er like vanskelig å komme ut av landet som inn, så det tar ofte litt tid. Ennå lenger bak der, kan dere kanskje skimte paradiset, Bahrain.

 

Slik ser en handlegate ut i den litt eldre delen av Manama. For dere som ikke er helt med så er det hovedstaden i Bahrain.

 

Det å gå på sightseeing i sol, 40 grader og HØY luftfuktighet gjør at man svetter litt. Eller det var en underdrivelse. Det renner og renner og renner og renner. Da er det deilig å kunne stoppe på en kafe, med aircondition og ferskpresset juice fylt med isbiter. Ahhh.

 

Taggingen i Bahrain er litt mer konstruktiv. Har ennå ikke sjekket ut nettsiden men tipper du kan få løst de fleste problemer her. På norsk står det altså kjapt oversatt: «Om du har noen problemer, gjerne fortell meg. Min hjemmeside er, www.anyproblem.com». Check it out!

Det er vannvittig mange stilige bygg i Bahrain. Dette bygget tar vel allikevel kaka! For som dere ser så har de bygget vindmøller inn i bygget slik at de skal generere energi til alt som skjer der inne. Utrolig bra ide og utrolig miljøvennlig. Er bare et problem. De har aldri virket. Og der falt ideen fra fantastisk til idioti! (Det har skjedd noe galt med formatering her, men trykker du på bildet så får du det frem slik det skal se ut. Og da får du et ennå bedre inntrykk av bygget!)

Bab al-Bahrain, inngangen til Souqen i Manama, med Harbour towers i bakgrunnen. Også et utrolig tøft bygg, som er bygget der havnen tidligere lå. Høye tårn på begge sider og det står majestetisk og kikker ut over Manama.

Et ennå bedre bilde av Harbour Towers. Men er et lite problem med dette bygget også. Svaret kommer til neste bilde.......... (Trykk også på dette bildet for å se det ordentlig)

Hele bygget var tomt! Vi måtte jo ta en tur bort for å kikke på det vi trodde var Bahrains største kjøpesenter og kanskje også få en tur opp i tårnene. Men neida. Tårnene var stengt og det fantes En, EN kafe i hele senteret som var på 7 etasjer. Den økonomiske krisen har rammet Bahrain hardt, noe som fører til mange mange mange tomme bygninger. 

Også i Bahrain er de «glad» i sin kongefamilie, Al-Khalifa. Her er iallefall en bitte liten plakat av kongen på en bitte liten bygning.

Enda et av de litt spesielle byggene. Ser ut som underrennet på en skibakke. Men that's Bahrain!

Her er vi på vei hjem til Riyadh. Og vanligvis så er det bare kameler som er faren på veien. (I tillegg til litt berusete saudiere) Men som du sikkert ser så er det greit med sand i luften, noe som gjør både sikten og kjøringen vanskeligere for vår saudiske venn som kjører.

Sikten er som dere sikkert ser, ikke helt topp. Mye sand over alt og etterhvert kom det til og med inn i bilen gjennom aircondition. Sand altså. Ikke bare kos, klemz og sommer det altså.

 Ennå sandstorm. Og fortsatt dårlig sikt. Slik var det de første tre timene på biltur. Litt artig og da, det må sies! 

 

Vi ble kjørt av vår saudiske venn. Her kjører han i 150 km/t, i sandstorm, på autopilot. Slik gjør man det i Saudi når man koser seg og kjører bil. Når man ikke har beina på dashbordet, så sitter man i lotusstilling i stolen og skriver meldinger mens bilen kjører på autopilot i 140 km/t. Men kvinner, de kan ikke kjøre. «Er fali det»!

Rett før vi kom til Riyadh så lettet det, vinden løyet og solen var på vei ned. Slik ser det da ut. Ganske idyllisk sett fra bilvinduet.

Helgefølelsen finnes også i Saudi. Sammen med de som fremmer dyd og forhindrer umoral

Så var det helg igjen. I Norge altså. Her er det blåmandag eller blålørdag, altså første arbeidsdag. I dag har jeg møtt min første prins. Så det så. Men det er ikke arbeid dette skal handle om, men fritid. For jeg har flere ganger uttrykt meg i den retning i at det ikke alltid skjer så mye her. Noe som nok stemmer. Allikevel så har det slått meg at selv det som oppfattes som hendelsesfattig, kanskje har en historieverdi for folk som befinner seg i det kalde nord. Så dagens lille blogg skal handle om helg. Og Mutawwaer. Men først helg altså.

For helg her, torsdag og fredag, er like deilig som helg hjemme. Men det er ikke så mange steder å ta en fredagspils (onsdagspils her) så da må en jo finne på andre ting. Så jeg tenkte rett og slett å fortelle om en helg, denne helgen, slik at det er mulig å få et inntrykk av hva en gjør en helt vanlig helg i Saudi. Vi slutter jobb rundt fire og da er det alltid deilig å ta seg en treningsøkt for å svette ut det siste av arbeidssvetten før helgen virkelig er i gang. Det kan gjøres gjennom tennis, squash, løping, svømming, fotball, styrketrening osv. Jeg pleier å velge meg en lang svømmetur med etterfølgende steamrom som onsdagsøkt. Da føler en seg sliten på en god måte! Så skjedde da også denne helgen. Etter trening kommer man hjem, slapper av, kanskje spiser litt og så er det på tide å være sosial. Denne onsdagen samlet vi en god vennegjeng og satte istand en grillfest, med både god mat og drikke. Da sitter vi gammel og ung, fra nord og sør i verden og nyter tropenattens 40 grader mens vi griller, spiser og koser oss (og svetter. Uansett hva man gjør så svetter man). Selv om man er i Saudi så må det være mulig å nyte det gode liv.

Torsdagen er digg. Rett og slett for da kan man sove lenge. Og for de få menneskene i verden som kjenner meg, så er søvn høyt oppe på prioriteringslisten. Men merkelig nok har jeg kommet inn i en søvnrytme hvor jeg ikke sover bort hele helgen, som jeg gjorde når jeg var yngre, så nå er jeg oppe i 10 tiden selv på en torsdag (lørdag det altså her nede). Da prøver vi å få oss en noenlunde ok frokost (finnes ikke grovt brød her, så ikke så lett) og leser litt nettaviser med en god kopp kaffe. Denne torsdagen valgte vi å dra ned til skredderen vår å hente en dress og noen nysydde skjorter, alltid en like fin opplevelse. Dessverre er skredderen vår kronisk dårlig på å gi beskjed, så det er sjeldent at ting er ferdig når vi kommer, noe som også skjedde denne gang. En jakke hentet, tre skjorter igjen. Det blir noen bomturer etter fem måneder her nede.

 Torsdagen er digg. Etter skreddertur tok vi turen til våre danske venner, som har et stort utendørs svømmebasseng. Der ble vi liggende tre-fire timer å sole oss, lese litt, bade, spise lunsj og nyte livet. Det er ikke mulig å ligge mer enn 30 minutter i solen om gangen, da svetter man vekk. Så det blir soling, bading, soling, bading, soling, bading, ja i den rekkefølgen. Bare det å kunne legge seg ved bassengkanten og ALLTID vite at det er godt vær ute, det er en god følelse. Det er et bekymringsløst liv her nede. Det er alltid sol, det finnes alltid et basseng, det finnes alltid folk man kan ringe som bringer mat til deg på døren gratis. Greit liv. 

Torsdagen er digg, for da har man virkelig tid til å nyte livet. Ofte skjer det en eller annen tilstelning torsdag kveld, denne kvelden på den amerikanske ambassaden. Så da kler man seg opp og møter likesinnede. Det er som å gå på byen, bare at alle vet at de lever i en vestlig boble i et meget muslimsk land. Lett liv er det iallefall. Går man på byen, så trenger man en dag derpå. Så også i Saudi. Det brukes fredagen til. Og husk, det finnes alltid et svømmebasseng og alltid noen å ringe som bringer mat til deg på døren. Det er DIGG på en fredag.

Men vi har også fritid etter jobb. Altså i ukedagene. Og da drar vi ofte på kjøpesenter eller noe sånt, bare for å ha noe å gjøre. Og det høres sikkert ganske kleint ut, noe det også er, men sånn av og til så finner man de gode historiene i de kleine situasjonene.

For en uke siden skulle jeg på et av de største kjøpesentrene her i Riyadh for å bytte en fotballskjorte jeg hadde fått i bursdagsgave. Og da er det viktig å være der når det ikke er bønn. På kvelden er det to bønner, en rundt 1845-1915 og en cirka 2015-2045. Da prøver vi alltid å kjøre hjemmefra når bønnen starter, og være der vi skal når bønnen slutter, for da åpner butikkene igjen. Men det er ALLTID trafikkaos som vi glemmer, så vi kommer alltid senere.

Når jeg da endelig er i senteret, så finner jeg ikke butikken. Jeg ringer kompisen min som kjøpte skjorta som guider meg i riktig retning. Og der ser jeg den. Eller jeg ser hvor den pleide å være. For den er stengt for sommeren. Ja riktig, stengt for sommeren. Det gjør de altså ofte her, de stenger for sommeren. Nesten alle saudiere drar vekk fra Saudi i juli for det er for varmt å være her og da stenger de liksågodt ned butikker i samme slengen. Juli blir en slapp måned tror jeg. Hjelpes.

Problemet vår er da at vi er sulten. Og det er 20 minutter til 20.15-bønnen starter. Og matserveringen på det stedet vi nå er, er «stengt for sommeren». Så vi må komme oss på et annet kjøpesenter. Vi hiver oss i bilen, kjører på, finner en parkeringsplass, løper mot inngangen, kommer inn, løper opp rulletrappen, blir stående bak noen litt runde saudiere, løper opp til matserveringen, stiller oss i kø, skal akkurat til å bestille: men DER begynner imamen å kalle til bønn. Og DER stenger serveringen. Og DER fikk vi ikke maten vi skulle ha. Og DER slenger vi noen gloser over hvor idiotisk det er å stenge. Men det hjelper så lite. Vi må vente. Så vi setter oss sammen med sikkert 200 andre mannfolk i «singelsection» (stedet menn sitter å spiser, familysection er stedet hvor familier og kvinner spiser. Familysection er stengt for oss menn.) 

Jeg sa i begynnelsen av bloggen at den også skulle handle om Mutawwa. Altså det religiøse politiet. Og som flittige lesere av bloggen har fått med seg, så har jeg lagt ut noen videoer som ikke setter dette religiøse politiet i godt lys. Men jeg har aldri virkelig møtt dem. Og det har irritert meg. Før vi dro på dette kjøpesenteret så sa jeg flere ganger at jeg håper vi treffer på noen Mutawwaer, bare sånn for moro skyld. For jeg vet hvordan de ser ut og alt dette, men allikevel har jeg vært så lite syndig at de ikke har tatt tak i min oppførsel ennå. Egentlig jobber disse gutta for det som heter Committee for the Promotion of Virtue and the Prevention ofVice. Langt navn, rar og moro organisasjon. De er mildt sagt dårlig likt her i landet av mange, men de styrer da moralen til folk. En mutawwa er kledd på en spesiell måte. Han er som regel salafist, tilhørende wahabbiretningen i Islam, og kler seg derfor litt anderledes enn andre Saudiere. Det er to ting som stikker seg ut. For det første så er Thoben, den lange vite drakten de har på seg, kortere enn hos mange saudiere. Dette fordi de følger Profeten Muhammed sitt eksempel og de mener at han gav klar beskjed om at klærne ikke skal gå ned i bakken, heller ikke Thoben. Derfor er den ofte ekstra kort, slik at man er sikker på at den ikke skal nå ned på den støvete bakken. I tillegg er den runde svarte ringen (tror det opprinnelig var en kamelpisk eller noe sånt?) som holder hodetørklet på plass forbudt å gå med. Dette også fordi de mener at Muhammed ikke brukte denne og dermed så går de med tørkle uten denne. Sist, men ikke minst, så skal de la sjegget gro, uten at det trimmes. Ser man disse tre kjennetegnene på en mann her nede så er det en meget stor sannsynlighet for at han tilhører Committee for the Promotion of Virtue and the Prevention of Vice. 

Men tilbake til kjøpesenteret. For vi sitter nå der, sammen med 200 saudiere og andre gjestearbeidere og venter på at bønnen er ferdig. Plutselig stiger det en kar med pistrete sjegg, kort Thobe og et hodetørkle uten en svart ring på hodet opp fra rulletrappen. I tillegg har han på seg en brun kappe med gullstriper, noe som er uniformen til en person ansatt i Committee for the Promotion of Virtue and the Prevention of Vice. (gøyalt navn altså) Med seg har han en assistent, kledd som en ekte salafist og en politimann. For der er slik at Mutawwaen formelt sett ikke kan arrestere noen eller gjøre noe med folk uten å ha politiet med seg. Mutawwaer er litt som vektere på kjøpesentre i Norge, de har ingen makt til å håndheve loven. Derfor må de alltid ha med seg en politimann når de er ute og går. Politimannen kjedet seg noe grusomt. Det kunne man se på lang avstand. 

Begge gutta boys roper høyt Salat Salat Salat flere ganger. Nå tror du kanskje de også gikk glipp av matserveringen og ønsker seg litt ekstra service, og da gjerne en salat til hver. Men nei. For Salat er bønn på arabisk. Så de kommer gående mot oss og ber oss reise oss opp for å gå å be. Ganske krast rett og slett. Og på en, to, tre reiser 195 av de 200 som sitter rundt oss seg opp og går mot bønnerommet som finnes på alle kjøpesentre. Ganske vilt å se på rett og slett, litt som å se 195 litt underkuede sønner som blir befalt å reise seg av en litt for autoritær far. Men vi, vi blir sittende.

Mutawwaen og hans entourage tar noen skritt nærmere og plutselig står de ovenfor bordet vårt. Og kompisen min tror enda de er ute etter salat, den spiselige tingen, men det er det altså ikke. De vil ha oss til å be. Selv om jeg godt vet hva de vil, så svarer jeg bare Mafi Arabi. Som betyr noe som «ingen arabisk» altså jeg skjønner ikke arabisk. Mutawwaen smiler, kikker bort på to saudiere i hjørnet som enda ikke har reist seg, skriker en setning om salat og jalla, og kikker på oss igjen. Siden han er like dårlig i engelsk som jeg er i arabisk så tar det litt tid før han får sagt noe. Så spør han oss hvor vi er fra og vi svarer Norge. Han smiler. Tenker. Smiler igjen. Og prøver deretter å formulere en setning. «Ahh, Norwige, nice country. It is..ehmmm... ehmmm.. very... ehmmm. Very.... It is very green, yes?» Ja, det er det han sier. «It is very green yes?» Jeg smiler litt rart tilbake og bekrefter det han sier. Jeg drar det til og med så langt at jeg argumenterer for at hele Norge er grønt. Det er feil. Men mutawwaen han nikker og sier seg enig. Så unnskylder han seg og sier takk for samtalen. Og roper Salat til andre enn oss. Trivelig type. 

Jeg har hørt MYE dritt om gutta i Committee for the Promotion of Virtue and the Prevention of Vice. Det er vel de jeg har hørt mest dritt om her nede. Men kompisen som jeg møtte, han var en kjernekar, som nok forstod at vi allerede var på vei til helvete så da kunne han være litt hyggelig med oss. Respekt hadde han også. Så ikke alle mutawwaer er drittsekker. Sikkert bare flesteparten. Men mitt første møte med en var rett og slett ganske trivelig. Nå skal det nok sies at jeg hadde vært vestlig kvinne så hadde nok historien vært meget anderledes. 

Nå lurer du sikker fælt på hvordan en mutawwa ser ut osv. Jeg var så heldig at jeg fant et CNN klipp, av en mutawwa som kommer inn på et spiseområde på et kjøpesenter og vil få folk til å be. Altså ganske likt det jeg opplevde. Kikk på klippet under så får du iallefall et inntrykk av hvordan det er å være ung i Saudi. Tenk deg om en eller annen biskop skulle gått rundt på Oslo City og sagt at alle må nå be. Og at alle gjorde det i tillegg! De er veloppdragne disse saudierne det skal sies. De hører på sin «autoritære far».

Observasjoner fra en flyplass, mens makten rår og småguttene dundrer forbi!

Det er i Saudi det skjer! Eller det er det jo ikke. Men i ekte tabloid ånd så skal en alltid starte med løgnen og så modifisere den etterhvert. Det er vel det de gjør i avisene så vidt jeg forstår. Jeg lovet å være litt mer aktiv på bloggfronten (fordi noen av dere, uvisst hvorfor, har bedt om flere poster, noe som igjen innebærer at dere bruker tid på lese disse postene, som igjen innebærer at det skjer ennå mindre hos dere enn i Saudi, som igjen innebærer at første setning iallefall har litt sannhet i seg siden du tross alt nå leser dette og ikke har noe bedre å gjøre) og dette er mitt bidrag til å være mer aktiv.

Varmen fikk jeg uttrykt min frustrasjon mot så det får ligge denne gangen. Denne gangen tenkte jeg å bevege meg litt inn på utrygg grunn. Kritikk! Eller ikke kritikk, men i større grad observasjon. Observasjon av et samfunn som ikke alltid er like positivt. Nøkkelord: makt og kjønn. Men husk, jeg har ingen meninger om noe som helst, jeg bare observerer. Dere kan mene akkurat det dere føler for (tipper dere blir greit kritiske, men det er opp til dere) mens jeg altså ikke har meninger. Der var liksom jeg reddet om noen plutselig skulle mene at jeg har meninger, noe som jeg for tredje gang nå understreker at jeg ikke har. Punktum. (Her skulle det vel stått ironi eller enda bedre «ironi» for å forvirre ennå mer. Det gjør det altså ikke.. )

For en liten uke siden var jeg på flyplassen i Riyadh for å hente en kollega. Slikt gjør man her. Og flyplassen er et meget artig sted å observere ting på. Den første observasjonen jeg gjorde var hvor utrolig godt alle kjenner sine kvinnelige slektninger. For ut av avgangshallen, der hvor bagasjen hentes, går det ut kvinne på kvinne, alle kledd i AKKURAT samme klær. Heldekkende drakt, slør og niqab. Altså en ser bare øynene (Og selvfølgelig høyden og til en viss grad bredden på damene) Hadde noen av mine familiemedlemmer eller venner for den slags skyld kommet gående i denne bekledningen, så hadde jeg slitt med å skille kjent fra ukjent. Men ikke her i Saudi. Selv der hvor man så vidt ser det en øyenvipp, så greier hele slekten å oppdage mor før mor oppdager slekten. Ikke mindre enn imponerende! Et tips er å bruke folk herfra for å avdekke forkledninger, de kjenner folk igjen selv uten noen kjennetegn! Imponerende.

Det skjer da også andre mindre imponerende ting på flyplassen. Det er slikt her i landet at man har et greit klasseskille. Saudiere på topp, oss andre under. Men oss andre er også rangert. Vi europeere og vestlig ligger ganske høyt sammen med andre arabere. På bunn ligger asiatene, og da i størst grad pakistanere, indere, filippinere, indonesiere osv. Det innebærer at jo lavere du er rangert, jo mer er det greit å trakassere deg. Mens jeg satt å ventet, så kom det titt og ofte asiater, altså dem lavest på rangstigen her i Saudi, ut fra avgangshallen som deretter satt seg og ventet i ventehallen på sine venner, kollegaer, familie og andre. Men det å sitte å vente i Saudi er ikke bare å sitte og vente. Eller for oss vestlig er det nettopp det, men ikke for disse stakkars karene. For det var en, EN politimann som jeg tror sto opp på feil fot eller kanskje han våknet med hodet godt plantet i sin egen rævsprekk for alt jeg vet. Irritert var han iallefall, uten å ha noen grunn til det. Og når man er irritert så må det jo gå ut over noen. Når man da i tillegg har makt til å la det gå ut over noen, så er det ofte de lavest på rangstigen som får smellen.

For Mister «Jeg har på meg en grønn uniform og kan derfor behandle alle mennesker som kveg» fant derfor ut at alle asiater ikke kunne vente i ventehallen, (du ser paradokset der håper jeg) de måtte vente utenfor. Og istedenfor å be pent om at de som ventet måtte flytte seg utenfor, så måtte Mister «jeg har verdens kjedeligste liv og må derfor uttrykke min frustrasjon på folk jeg anser som under min verdighet» begynne å hyle og tilnærmet piske folk til å gå utenfor. Det som egentlig er enda verre er at folk ikke protesterer, for dette er de vant til. De bare himlet med øynebrynene og beveget seg demonstrativt sent mens Mister «Jeg er så maktsykt og elsker å herske med alle jeg kan» tilnærmet dyttet dem ut døren. Jeg derimot, han smilte til meg. Jeg er jo hvit, vestlig og pent kledd, og da sitter man i fred. Etterhvert var det nesten bare jeg igjen i ventehallen. Eller nesten. 

For det var en kar, tipper han var sjåfør, som enda stod og ventet på sin passasjer som nok kom med et fly. Problemet til vår sjåfør var at han, ja var asiat. Og da måtte han jo vente utenfor i følge Mister «Jeg blir helt opphisset av å ha så mye makt som jeg har over disse asiatene, jeg greier ikke stoppe å trakassere dem». Så vår lokale helt i politiuniform gav klar beskjed om at han måtte vente utenfor, mens vår venn sjåføren, prøvde å forklare at han ventet på en og gjerne ville ringe å høre om han var på vei. Vår helt i politiuniform synes det var en helt fryktelig ide og ba vår venn sjåføren legge ned telefonen og pelle seg ut. Vår venn sjåføren begynner å gå demonstrativt sakte mot utgangen mens han igjen tar opp telefonene for å ringe. Vår helt i politiuniform blir helt vill og løper bort for å ta fra vår venn sjåføren telefonen, noe vår venn sjåføren ikke setter stor pris på siden det tross alt er eneste mulighet han har for å nå den han skal hente. Vår venn sjåføren ber deretter vår lokale helt i politiuniform om å få telefonen tilbake flere ganger, mens vår helt Mister «Jeg har all makt og du må i det minste slikke skoene mine og deretter kysse meg bak mens du tilber meg og danser rundt meg, bare fordi jeg har makt» nekter å gi den tilbake. Etter at vår venn sjåføren har bedt litt for mange ganger om telefonen så får vår helt i uniform nok og tar tak i armen til vår venn og nesten brekker den. Vår venn sjåføren går i bakken, lager litt lyd (ikke lyd man liker å høre) og akkurat da kommer min kollega ut av avgangshallen. Så vi går forbi Mister «Herregud å mektig jeg egentlig er, jeg kan trakassere og utøve vold mot akkurat de jeg vil, det føles helt sykt digg» når han nå sitter opp på vår venn sjåføren. Min kollega spør litt i skjul hva som egentlig har hendt og jeg svarer tørt: "Han politimannen fikk det plutselig for seg at han ikke ville ha asiater på flyplassen og dette er den ene som mente det var litt rasistisk. Slik gikk det med han"

Hvordan det gikk med vår venn sjåføren og vår lokale helt i politiuniform vet jeg ikke, men skal jeg tippe så går vår lokale helt enda rundt og blir opphisset av sine egenskaper som førsteklasses trakassør, mens vår venn sjåføren kanskje er i fengsel eller slapp unna med en advarsel for å reagere på at han ble behandlet rasistisk.

Og før vi slipper Saudi helt, så har kanskje noen fått med seg at det skal arrangeres en liten markering 17 Juni, hvor kvinner i Saudi oppfordres til å sette seg bak rattet å kjøre. For det har de altså ikke lov til her. Det som derimot er artig er at alle menn, og da mener jeg ALLE som har en «blindtarm hengende ut foran» (slik sier de her) de får lov til å kjøre. For noen dager siden skulle vi kjøre til trening og for å komme dit så må vi gjennom et trafikkryss, noe som innebærer at alle biler selvfølgelig må stå så nærme starten på krysset som mulig, for kø skjønner de lite av her. Vi har skjønt dette og smetter forbi et par biler for å legge oss i den køen (vi kaller det kø selv om det strengt tatt ikke er det) som det var minst biler i. Plutselig kommer det en rød SUV som kjører inn rett foran oss, slik at vi må bråbremse og svinge unna. Mr Saudi som etter fire måneder i landet sjeldent blir provosert, ble rett og slett litt forbanna. Han løfter opp hånden og hytter mot bilen, og det er godt mulig det kommer både en finger eller to. I bilen smiler sjåføren tilbake. Og ler. Og plutselig begynner Mr Saudi å le han også. En oppgitt latter. For sjåføren og passasjeren i den andre bilen kan ikke være mer en 11-12 år. Og der sitter han og såvidt kan kikke over rattet, med smilet rundt munnen og røyken i høyrehånden. Kvinner kan ikke kjøre i dette landet for det vil være en trafikkfare og det vil føre til mange farlige situasjoner på veien sier de her. Jeg sier ikke mer jeg. Den kan dere vel tolke selv!

Som dere sikkert husker så la jeg med en liten video som tok Saudi på kornet sist gang. Og denne gangen følger jeg opp vår nye helt Mutawwa Bakheet Al Anzi. I anledning 17 Juni så får dere nå fortellingen om hvorfor kvinner ikke kan kjøre bil, fortalt av Bakheel selvfølgelig! Kos dere med den rasjonelle og helt naturlige forklaringen. Og husk, jeg har ikke ment noe av det jeg har skrevet, bare observert! 

Et svett bursdagsbarn i varmen. Og heiande så VARMT!

Det har blitt en god stund siden sist jeg hadde noe fornuftig å si. Og det har sine grunner. For det er ofte slik at når man reiser til et nytt sted, så er alt spennende og eksotisk, og en finner historier å fortelle bare man tar en tur inn på kjøkkenet eller surfer på nettet. Men så etterhvert så begynner en å tilpasse seg og alt det eksotiske blir normalt og alle historiene blir hverdagen. Og slik er det i Saudi fortiden. Det skjer masse, men lite som er verdt å fortelle om egentlig. Etter å ha vært her i fire måneder så er det meste blitt normalt. Ingenting overrasker. Selv damer i Niqab på løpetur (ja det ser morsomt ut) blir liksom bare en del av hverdagen.

Men så har det seg slik at jeg har bursdag i dag. Blir et år eldre enn sist bursdag, og det er jo en hendelse som i utgangspunktet burde føre til litt fyrverkeri og hurrarop. Hadde jeg vært Konge hadde det nok hendt, men det er jeg jo ikke (iallefall ikke offisielt, bare i mitt eget hode) og da blir det lite feiring. I dag har jeg jobbet, siden det er søndag og arbeidsdag, og spilte tennis noen timer. I tillegg til å spandere på meg en liten sjokoladekake til dessert. Det er mye man kan skryte av i Saudi, men bursdagsfeiring er ikke en av dem. Men så driter jeg vel egentlig i dette med bursdag, så skal ikke klage. Men siden jeg allikevel sitter her å skriver så kan jeg jo nevne et par ting som jeg bryr meg litt mer om, eller rettere sagt ikke helt greier å takle.

Det er altså ting jeg ikke helt greier å venne meg til. Eller forsåvidt, en venner seg til det, men det er allikevel verdt å si noen ord om det. Nemlig, VARMEN. Jeg bor som de fleste har fått med seg midt i ørkenen, noe som medfører at det er ganske varmt her. For en uke siden var vi nede i byen og på vei hjem så kjører vi forbi en sånn lysgreie over veien som viser hvor mye klokken er og temperaturen. 47! 47 grader. (I dag var det btw 49,2) Det er ganske varmt det. Og det som da gjør det ekstra moro er at det ikke blir kaldere utover kvelden, neida. Det holder seg på samme temperatur. Dobbel tropenatt, 20 ganger 20, hele døgnet. Det er ganske varmt det....

For første gang har jeg skjønt viktigheten av aircondition. Det er rett og slett livsviktig. Mens man i Norge fyrer med ved og holder seg innendørs om vinteren, så dundrer man på aircondition og holder seg innendørs om sommeren her nede. For det er for varmt å være ute i lengre perioder. En dag kom vi hjem og plutselig var strømmen borte. Dette fordi strømselskapet hadde glemt å gi oss regning, og istedenfor å informere oss om at de var tilbakestående, så kuttet de likså godt strømmen. Slik gjør man i Saudi. Ops, jeg gjorde en feil, men du får betale for det. I Norge er det liksom ikke krise at strømmen går om sommeren. Det er lange lyse dager, varmt og en greier seg egentlig ganske bra. Men her er det krise. For leiligheten var varmere og tettere enn ute, det var klamt og mørkt. Og ingen steder å flykte for å finne frisk luft. Ute var det klamt, inne var det klamt, klamt klamt klamt. Strømmen kom tilbake etter 4 timer, med det er de klammeste timene jeg har hatt på en stund.

Og angående klamhet. Av og til er det tilstelninger og ting som blir arrangert utendørs. Vi var på en slik tilstelning der hvor det serveres mat og god drikke, utendørs, og hvor det er dansegulv innendørs. Da må man møte opp i finklær. I godt over 40 grader. Det er varmt. Det er varmt å gå, det er varmt å sitte, det er varmt å være. Kjøper man et glass med «brus», så er isklumpene smeltet før man er tilbake på bordet man sitter. I Norge tar man ofte turen ut i frisk luft om man blir litt for varm på en fest. I Saudi tar man turen inn. Inn under aircondition. Og blir det mot formodning for mange folk innendørs grunnet dans eller lignende, ja da har man en god gammeldags svettefest. Folk danser inne og gjør rommet varmt. En varm Mr Saudi må ut å få seg frisk luft. En varm Mr Saudi finner kjapt ut at han er i Saudi og at det er varmere ute enn inne. En enda varmere Mr Saudi går inn igjen og finner ut at varmen bare fortsetter å stige innendørs fordi alle plutselig skal danse. En mildt sagt svett Mr Saudi gir bare opp og svetter. MYE. Og slik går dagene. En ting jeg gleder meg til i Norge er frisk, kald luft.

Heldigvis må en si, så er det ikke høy luftfuktighet her. Bare tørr tørr luft. Noe som gjør at man blir mindre varm enn man ville blitt om bostedet var kysten, som Qatar eller Oman. Det er en mager trøst.

Som mange vet, så prøver jeg å ta meg noen løpeturer. Så også i Saudi. Å løpe i solen er uaktuelt, det er på mange måter forsøk på selvmord. Men når solen går ned så har jeg forsøkt noen ganger. I rundt 40 grader. Det er ganske varmt. Og tørt. Og klamt. Men merkelig nok så går det bra. Jeg har greid å holdt ut en løpetur i 45 min i 40 grader, så jeg begynner å venne meg til klimaet. Til gjengjeld er jeg greit varm når jeg kommer hjem, og da er det jo alltid digg med en kald avkjølende dusj... Men neida.

For enda en ting som er morsomt med Saudi er temperaturen på vannet. I Norge klager vi ofte over at varmtvannet tar slutt. Her klager jeg over at det ikke finnes kaldt vann. Skrur man på dusjen så må du først vente et par minutter slik at vannet får renne. For vannet er ofte oppbevart på taket, slik at man får trykk når man åpner kranene. Og på taket skinner solen. Og da blir det ofte litt varmt. Blander du da soloppvarmet vann med varmtvannstank vann, så blir det greit varmt skal jeg si deg. Setter jeg da vannet på det kaldeste som finnes og lar det renne i to tre minutter så er det nede i kun 35- 40 grader. Hmmm, deilig og avkjølende. Eller like varmt som ute! Varmt! Pusse tenner i 50 grader er også en opplevelse, men det får bli en annen historie. 

Varmen det gjennomsyrer da også mye av det man gjør her. Mye av tiden oppholdes på steder med aircondition. Som kjøpesentre. Og i varmen så ønske mange å kjøpe klær som er luftige og kanskje til og med ikke dekker hele kroppen. Da går man i klesbutikk. Det i seg selv er en artig opplevelse. For det første man må spørre om er «har dere prøverom»?. En selvfølge i Norge, ingen selvfølge her. Noen av butikkene har prøverom, men da bare for menn. Det finnes ikke prøverom for kvinner. Så skal kvinner kjøpe klær, så må de forhåndsbetales, tas med hjem, prøves og returneres om de ikke passer. Tungvint. Hvorfor ingen prøverom spør du? Fordi da er det en fare for at andre menn kan se hud og bli ville og gale. Så derfor beskytter man kvinnene med å nekte dem å prøve klær.

Og apropos varme, det er ofte deilig å bade når det er varmt. Det er litt vanskelig midt i ørkenen, men det finnes iallefall masse svømmebassenger. Og da trenger man ofte badetøy. For kvinner er nok det en ekstra gøy opplevelse å kjøpe slikt. For det jobber bare menn i alle butikker, så det vil si at man som kvinne må gå å spørre en kar om hjelp til å kjøpe bikini. Høyst sannsynlig har denne mannen aldri sett en dame naken andre steder enn i lugubre blader eller filmer, og han skal da hjelpe til med passform og BH størrelse. Og prøve kan man jo heller ikke, det må damene vente med til de kommer hjem bærende på bikinien som jomfrukaren hadde anbefalt.

Slik ser besinpumpene ut. Literene går fortere enn pengene! 

Og før jeg gir meg så har sikkert mange fått med seg at vi kjører mye bil. Fra kjøpesenter, til jobb, til matbutikk, til trening, ja til alt. Det er rett og slett for varmt å gå på grunn av, ja VARMEN. Den siste måneden har vi følt at bensintanken har blitt tømt veldig fort, uten at vi kjører så mye. Og vi var redde for bensinlekkasje eller det som verre er. Men neida, det var en forklaring på bensinbruken. Aircondition på full guffe i bilen hele tiden! For det må man ha, ellers svetter vi alle ihjel. Nå tenker kanskje du at det må bli dyrt å fylle full tank hver eneste uke. Hahahaha, sier jeg da. En liter bensin koster 60 halala, altså cirka 90 øre. Full tank på vår bil koster rundt 25 SAR, altså ca 35-40 kroner. Slik er det i et land som har nok av olje og som deler broderlig med sin befolkning. Og prisen den er fast, den har ikke endret seg noe det siste halve året. Bensinprisforkjempere dere bør bare komme dere ned til Saudi, her er det paradis. Eller det er en del slike muslimer her da, som jeg har en følelse dere er redde for, men bensin er billig så det får dere bare tåle!

Mens vi er inne på bil, så har det jo vært en liten sak herfra Saudi om en dame som kjørte bil. Noe de ikke er så glad i her i landet. Så hun ble arrestert. Det politiske skal ikke jeg ta stilling til, men Youtube har flere morsomme videoer som tar Saudi ganske på kornet, når det kommer til det religiøse politiet her og kvinnelig bilkjøring. Her er en av dem, enjoy og le litt for dere selv, det gjør iallefall jeg.

Bursdagsbarnet hilser fra Riyadh!

Vanlig turisme og revolusjonsturisme midt under den arabiske våren!

Det går ikke alltid så kjapt i svingene her i Saudi. Heller ikke på bloggfronten. Det er rett og slett såpass mye som skjer, så det å få tid til å sette seg ned å skrive det er vanskelig. Men nå er det endelig litt fritid til stede og den får jeg vel benytte til å hoste opp noen velformulerte ord om påsketuren vi dro på. Beirut- Damaskus-Istanbul. I den rekkefølgen

Beirut

Beirut er en spesiell by. Den ligger i Midtøsten, men opptrer ikke som om den er i dette området. Og når man da i tillegg kommer fra Riyadh, midt inne i ørkenen, så er Beirut veldig spesiell. Vi landet midt på dagen og etter en ti minutters deilig «hasling» av iallefall 20 taxisjåfører som alle prøvde å få oss inn i deres bil, så fikk vi en sjåfør som bare lurte oss litt, ikke mye. Og det var da jeg merket at å bo i Saudi gjør noe med en. Ikke nødvendigvis positivt. For på veien inn til hotellet, så tok jeg meg i å peke på damer i skjørt. Damer som ikke dekket seg til. Og damer som kjørte bil. Spesielt det siste var nesten litt eksotisk for det hadde man ikke sett på flere måneder. Det sier vel det som trenges å sies om Saudi når en dame bak rattet er noe en prøver å ta bilde av som turist. 

Grunnen vi dro til Beirut var rett og slett for å leve livet, å gjøre alt det man ikke kan i Saudi. Spasere i shorts, ta en øl til maten, gå på nattklubb, prate med ukjente personer av det andre kjønn, se havet og ja leve livet. Og det gjorde vi tre dager til enda. Turist om dagen og helt om natten. En blir ganske sliten av det, så når dagen kom for avreise til Syria så var det ikke bare meg som var litt klar for et par slappe dager.

Det var bare et lite problem. Det var bitte litte granne uroligheter i Syria.

Damaskus

For å komme oss over grensen, spesielt pga urolighetene så valgte vi å leie en privatsjåfør som hadde kjørt over grensen mange ganger før, slik at vi var sikre på at vi skulle komme oss over. Når vi møtte vår hyggelige sjåfør på hotellet, så hadde han et spørsmål vi måtte svare på før vi fikk sitte på. Nei han spurte ikke hva vi het, hvor vi var fra, om vi likte Libanon. Han kikket oss i øynene og spurte kort «Journalists?». Jeg som hadde både PC og speilreflekskamera i veska tenkte at nå var vi litt ille ute siden det ofte er utstyret journalister tar med seg. Men vi svarte begge klart nei og da var det vist greit. De stoler iallefall på oss i midtøsten, det skal de ha. 

Vi hadde valgt en ganske kjip dag å reise, siste dag i påska, noe som i teorien ville føre til lange køer over grenseovergangen, fordi mange skulle hjem. Noe som ikke skjedde i det hele tatt. Etter å ha kjørt en god time fra Beirut så ankom vi grensa og der var det nesten ikke en bil. Det var nesten ikke et menneske som skulle krysse grensen, så vi gikk rett frem til passkontrollen og krysset fingrene våre på at vi skulle slippe inn! Og alt gikk som smurt. Eller nesten. For jeg var dum nok til å skrive opp den altfor fancy tittelen jeg bruker når jeg jobber i Riyadh, «Political Officer». Er det en ting, etter journalister som syrerne ikke vil ha inn i landet, så er det folk som har noe som helst tilknytning til politikk. Når de la merke til den tittelen på entrycardet så ble det oppstyr og passet mitt ble sendt rundt til minst fem forskjellig personer. Etter 20 minutter så slo det meg at det kanskje var yrkestittelen min som voldte problemer og da prøvde jeg humoristisk å si at det bare var en fancy tittel og at jeg egentlig bare var trainee. Plutselig løste alt seg og fem minutter senere var vi over grensen. Som sagt, de stoler på deg når du sier noe med overbevisning, selv om det godt kunne vært en blank løgn. Mye styr for ingenting ble det uansett, det skal sies. 

Vi var ganske spente på hva som ventet oss i Damaskus. Det var jo meldt om hele Syria var i flammer, men Damaskus var iallefall helt rolig. Nesten litt for rolig. Jeg var i Damaskus for fire år siden og da husker jeg byen som en kaotisk og pulserende by hvor rolig ikke var et beskrivende ord. Men nå var byen rolig. Veldig rolig. Og det hadde nok noe med revolusjonen å gjøre. For det var politifolk i alle rundkjøringer, slik at demonstrantene ikke skulle finne på å gjøre det samme som de gjorde i Kairo. Og mange menn i skinnjakke med våpen. Gutta i skinnjakke er sikkerhetspolitiet. De går alltid i sivil. Og alltid i skinnjakke. Så de skiller seg ut, selv om de prøver å blende seg inn. Ikke så smarte de gutta.

Det som var deilig med Damaskus var at det nesten ikke var turister og at man dermed kunne gå fredelig og rolig alle steder uten å måtte gå i kø. Det var rett og slett meget behagelig å henge rundt i en rolig by som Damaskus etter noen harde dager i Beirut. Det man ikke fikk vite var at militæret slo hardt ned på demonstranter rett uten for byen. Etter tre dager i Damaskus så var det igjen tid for å pakke sammen og kjøre tilbake til Beirut for å ta flyet derfra til Istanbul. Igjen var det usikkert om vi ville komme over grensen. Vi hørte fra flere dagen før vi dro at grensen var stengt eller kom til å stenge, så vi var ganske usikre på hva vi hadde i vente. Etter å ha sittet å ventet på at servicetaxien skulle fylles opp, så kom det endelig en sur syrer og en hyggelig jordaner og vi kunne kjøre mot grensen. Og vi passerte grensen enda lettere enn sist. Så for dem som trodde vi var midt i revolusjonen når vi var i Syria, så kunne de ikke ta mindre feil! 

Nå skal de sies at dagen etter vi forlot Syria så evakuerte blant annet Norges ambassade i Damaskus alt personell som ikke var essensielt å ha igjen og reiserådet til nordmenn ba om at all reise eller opphold var frarådet. Så vi gamblet vel litt med helsa. Men det gikk fint, og da kan man ikke klage!

Istanbul

Flyet vårt til Istanbul gikk fra Beirut. Og bare så det er sagt. Flyplassen i Beirut er nok den minst strukturerte flyplassen jeg noen gang har vært på. Vi fikk beskjed av mange at man måtte møte opp minst 2 timer før flyavgang, noe jeg syntes hørtes veldig rart ut. Så lang tid kan det da ikke ta å sjekke inn en koffert? Men det var et godt tips.
Dagen startet med en lang kø bare for å komme inn til selve innsjekkingsområdet, og så en lang kø for å sjekke inn. Og når vi kom til skranken så sa betjeningen at vi ikke kunne sjekke inn der, så vi måtte stå i en ny lang innsjekkingskø. Deretter en ny lang kø for passkontroll og deretter enda en ny kø for å gå igjennom en tredje sikkerhetskontroll. Når alt dette var unnagjort hadde vi brukt over to timer og rakk så vidt flyet! Herlig start på dagen når flyet går kl åtte om morgenen! Da var Mr Saudi mildt sagt irritert. 

Men når vi landet i Istanbul så var det som om vi var i en helt annen verden. Det var vi jo også forsåvidt, siden vi landet i Europa. Det fantes kollektivtransport, ingen prøvde å lure deg, ting gikk på tiden dit det skulle og alle var hjelpsomme uten å forlange en formue i tips for å peke ut riktig vei å gå! Deilig! Du kan se noen bilder under av oppholdet i Istanbul, som er en by jeg gjerne vil tilbake til. Der er det mye å se og mye å gjøre. 

Istedenfor å komme med en lang guidet tur om Istanbul, så vil jeg til slutt fortelle litt om hvor moro og kulturkræsjete det av og til kan være å reise hjem igjen til Saudi. For når vi skulle tilbake til Riyadh så måtte vi mellomlande i Jeddah. Og Jeddah er et artig sted, spesielt siden det er der alle pilegrimer lander når det skal til Mekka. I Islam er det slik at når du skal på pilegrimstur, så må man kle seg i et spesielt tøystykke. Eller to tøystykker for å være helt korrekt. Noe som kalles Ihramklær. Og disse plaggene må man ha på seg når man starter pilegrimsreisen. Og den starter når man går ombord på flyet til Jeddah. Av den grunn er det ustyrtelig morsomt å sitte ved gaten til flyet og observere. 

Når vi skulle dra kom det en gjeng tyrkiske pensjonister, rundt ti stykker i vanlige klær, selvfølgelig for sent ute til flyet. Men siden flyet vårt selvfølgelig var forsinket (jeg har enda ikke reist på oppsatt tid med et saudiske flyselskap) så rakk de det med god margin allikevel. Problemet deres var da at de ikke skulle på ferie, men på Hajj eller pilgrimsreise. Og da funker det ikke med vanlige klær. Så i gaten står det etterhvert ti eldre menn som kler av seg til underbuksen, (heldigvis gikk de inn på toalettet når den også skulle tas av) og prøver å svøpe seg inn i de to tøystykkene de kan ha på seg når de ankommer Jeddah. Og når flyet plutselig skal boardes og noen av de gamle mennene ikke er ferdig med avkledningen/påkledningen da blir det kaos. Humoristisk kaos etter min smak, men for dem er det jo blodig alvor. Men til slutt kom vi da alle på flyet, både oss i vanlige bukser og dem i to håndklær. 

Og om noen lurte så er det egen passkontroll i Jeddah for dem som skal på pilegrimsreise. Så jeg har enda ikke vendt meg til å se masse mannfolk i håndkler komme ut av avgangshallen med masse kofferter på slep. Det ser rart ut. Men så er nå Saudi et rart rart land. Mer om Saudi kommer jeg tilbake til ved en senere anledning. For det er enda mange historier herfra som lengter etter å bli fortalt. Men nå får dere nøye dere med noen utvalgte bilder fra vår rundtur i Midtøsten. Håper det faller i smak!

 Langs cornichen i Beirut. Første gang på tre måneder vi har sett havet og har kjent den deilige sjøluften. Det var mildt sagt deilig! 

 

Et kjent landemerke i Beirut. Et av de utbombede hotellene fra borgerkrigen. Grunnen til at det ser slik ut var at her satt det snikskyttere i ulike etasjer og skjøt, og når det ble oppdaget da forsøkte man å fjerne snikskytterne med å skyte tilbake. Da får du et slikt hotell.

Hariri moskeen og en kirke tett i tett. Dette er Beirut i et nøtteskal, og forsåvidt Libanon også. Etniske, religiøse og språklige motsetninger som alle eksisterer på samme sted.

Når er drar på byen i Beirut er det viktig å kle seg opp og oppfører seg litt mer eksklusivt enn man pleier hjemme. Det inkluderer litt ekstra penger i lommeboken for et par barrunder. 100,000 skulle da holde et par timer iallefall....

På vei til Jeita grottene så fant vi dette artige skiltet, som viste vei til et eller annet hotell/museum. Og siden vår kjære Kong Abdi var å finne der, så følte vi oss hjemme!

Ok utsikt når en kjører opp på fjelltoppene som omringer Beirut. Og enormt mye grønnere enn det er midt i ørkenen.

En dag tok vi turen til en by utenfor Beirut kalt Byblos. En by som vist skal være riktig så gammel. For min del var det bare deilig å se sjø, se båter og vandre i et landskap som lignet på det jeg kjenner fra Sørlandet.

Utsikt fra den gamle borgen i Byblos. Vakkert ikke sant? Slik utsikt får vi ikke her i Saudi, så for å være sikker på at jeg av og til ser havet så har jeg nå dette bildet som skrivebordsbakgrunn på Pcen. En savner havet ganske mye her inne i ørkenen.

Og når man er ved havet, så er det bare en ting som er akseptabelt å spise. Fersk fisk, som er grillet. (Jeg spiste kylling, det skal sies, for da viste jeg hva jeg fikk. Det gjorde ikke de andre, og de var ikke helt fornøyd med at de måtte gjøre all jobben selv med rensing og slikt)

Damaskus

 

Bilde fra innsiden av Umayyade moskeen. En gammel og meget fin moske, som er like fin som når jeg besøkte den for fire år siden.

Her ser dere en av de mest kjente gatene i gamlebyen, rett bak Umayyademoskeen. Og som dere ser, ingen turister. Så det syntes vi var deilig!

 

 

Slik ser en av Souqene ut i ti tiden. Vanligvis ville det vært masse liv her, men siden det var litt «revolusjon» så stengte alt veldig tidlig. Så sjeldent det ser så tomt ut!

 

 

Og dette er den mest kjente Souqen, hovedsouqen som leder rett til Umayyademoskeen. Helt tom den og. Ganske sykt syntes vi.

 Istanbul

 

Utsikt over Istanbul. I bakgrunnen kan du se Bosporusbroen, som knytter sammen Europa og Asia. Vi står på den europeiske siden om noen lurte. 

Og her ser man blant annet den Blå Moske i bakgrunnen. Og Hagia Sofia så vidt jeg vet.

Og her er vi inne i Hagia Sofia. Ganske vakkert og spektakulært. Stilig med alle de muslimske symbolene, selv om man kan se engler på veggen oppe til høyre og venstre, og Jesus helt bak på veggen der alteret var før det ble en moske.

 

Masse turister inne i Hagia Sofia. Og ganske mørkt. Som dere kan se!

Oversikt fra andre etasje i Hagia Sofia. Ganske vakkert.

Den Blå Moske på avstand. Majestetisk. De kunne bygge disse Ottomanerne.

Lang, Lang kø for å komme inn i Den blå moske. Men så bare ut som en moske inni. Altså mye bedre fra utsiden enn inni.

 

Inngangen til Topkapi, palasset til sultanen under Ottomanerne. Greit stort og greit fint, det skal sies!

 

Inngangen til selve residensen. Greit fin den og!

 

Utsikten fra ballkongen i palasset. Greit fin, greit vakkert. Greit!

Og til slutt: En av de gamle mennene som skal på Hajj. Og han har nettopp stått og skiftet klær, mens det ble ropt til boarding. Og nå er han stresset. Så da må det løpes til inngangen, i sine to tøystykker. Et artig syn på vei hjem til ørkenen og saudi.

Og i Saudi befinner vi oss nå. Hvor det begynner å bli skikkelig varmt. Mer om det neste gang. God helg og kos dere med Grand Prix. Det er en ting de ikke liker å se på her nede. Tenk dere: Kvinner nesten uten klær og masse homofile som tilskuere. Er det en ting saudi ikke vil ha, så er det kombinasjonene av det. Og musikk da selvfølgelig. De er ikke glad i musikk sånn i det hele heller. Dermed blir det nok lite GP på meg.