Helgefølelsen finnes også i Saudi. Sammen med de som fremmer dyd og forhindrer umoral

Så var det helg igjen. I Norge altså. Her er det blåmandag eller blålørdag, altså første arbeidsdag. I dag har jeg møtt min første prins. Så det så. Men det er ikke arbeid dette skal handle om, men fritid. For jeg har flere ganger uttrykt meg i den retning i at det ikke alltid skjer så mye her. Noe som nok stemmer. Allikevel så har det slått meg at selv det som oppfattes som hendelsesfattig, kanskje har en historieverdi for folk som befinner seg i det kalde nord. Så dagens lille blogg skal handle om helg. Og Mutawwaer. Men først helg altså.

For helg her, torsdag og fredag, er like deilig som helg hjemme. Men det er ikke så mange steder å ta en fredagspils (onsdagspils her) så da må en jo finne på andre ting. Så jeg tenkte rett og slett å fortelle om en helg, denne helgen, slik at det er mulig å få et inntrykk av hva en gjør en helt vanlig helg i Saudi. Vi slutter jobb rundt fire og da er det alltid deilig å ta seg en treningsøkt for å svette ut det siste av arbeidssvetten før helgen virkelig er i gang. Det kan gjøres gjennom tennis, squash, løping, svømming, fotball, styrketrening osv. Jeg pleier å velge meg en lang svømmetur med etterfølgende steamrom som onsdagsøkt. Da føler en seg sliten på en god måte! Så skjedde da også denne helgen. Etter trening kommer man hjem, slapper av, kanskje spiser litt og så er det på tide å være sosial. Denne onsdagen samlet vi en god vennegjeng og satte istand en grillfest, med både god mat og drikke. Da sitter vi gammel og ung, fra nord og sør i verden og nyter tropenattens 40 grader mens vi griller, spiser og koser oss (og svetter. Uansett hva man gjør så svetter man). Selv om man er i Saudi så må det være mulig å nyte det gode liv.

Torsdagen er digg. Rett og slett for da kan man sove lenge. Og for de få menneskene i verden som kjenner meg, så er søvn høyt oppe på prioriteringslisten. Men merkelig nok har jeg kommet inn i en søvnrytme hvor jeg ikke sover bort hele helgen, som jeg gjorde når jeg var yngre, så nå er jeg oppe i 10 tiden selv på en torsdag (lørdag det altså her nede). Da prøver vi å få oss en noenlunde ok frokost (finnes ikke grovt brød her, så ikke så lett) og leser litt nettaviser med en god kopp kaffe. Denne torsdagen valgte vi å dra ned til skredderen vår å hente en dress og noen nysydde skjorter, alltid en like fin opplevelse. Dessverre er skredderen vår kronisk dårlig på å gi beskjed, så det er sjeldent at ting er ferdig når vi kommer, noe som også skjedde denne gang. En jakke hentet, tre skjorter igjen. Det blir noen bomturer etter fem måneder her nede.

 Torsdagen er digg. Etter skreddertur tok vi turen til våre danske venner, som har et stort utendørs svømmebasseng. Der ble vi liggende tre-fire timer å sole oss, lese litt, bade, spise lunsj og nyte livet. Det er ikke mulig å ligge mer enn 30 minutter i solen om gangen, da svetter man vekk. Så det blir soling, bading, soling, bading, soling, bading, ja i den rekkefølgen. Bare det å kunne legge seg ved bassengkanten og ALLTID vite at det er godt vær ute, det er en god følelse. Det er et bekymringsløst liv her nede. Det er alltid sol, det finnes alltid et basseng, det finnes alltid folk man kan ringe som bringer mat til deg på døren gratis. Greit liv. 

Torsdagen er digg, for da har man virkelig tid til å nyte livet. Ofte skjer det en eller annen tilstelning torsdag kveld, denne kvelden på den amerikanske ambassaden. Så da kler man seg opp og møter likesinnede. Det er som å gå på byen, bare at alle vet at de lever i en vestlig boble i et meget muslimsk land. Lett liv er det iallefall. Går man på byen, så trenger man en dag derpå. Så også i Saudi. Det brukes fredagen til. Og husk, det finnes alltid et svømmebasseng og alltid noen å ringe som bringer mat til deg på døren. Det er DIGG på en fredag.

Men vi har også fritid etter jobb. Altså i ukedagene. Og da drar vi ofte på kjøpesenter eller noe sånt, bare for å ha noe å gjøre. Og det høres sikkert ganske kleint ut, noe det også er, men sånn av og til så finner man de gode historiene i de kleine situasjonene.

For en uke siden skulle jeg på et av de største kjøpesentrene her i Riyadh for å bytte en fotballskjorte jeg hadde fått i bursdagsgave. Og da er det viktig å være der når det ikke er bønn. På kvelden er det to bønner, en rundt 1845-1915 og en cirka 2015-2045. Da prøver vi alltid å kjøre hjemmefra når bønnen starter, og være der vi skal når bønnen slutter, for da åpner butikkene igjen. Men det er ALLTID trafikkaos som vi glemmer, så vi kommer alltid senere.

Når jeg da endelig er i senteret, så finner jeg ikke butikken. Jeg ringer kompisen min som kjøpte skjorta som guider meg i riktig retning. Og der ser jeg den. Eller jeg ser hvor den pleide å være. For den er stengt for sommeren. Ja riktig, stengt for sommeren. Det gjør de altså ofte her, de stenger for sommeren. Nesten alle saudiere drar vekk fra Saudi i juli for det er for varmt å være her og da stenger de liksågodt ned butikker i samme slengen. Juli blir en slapp måned tror jeg. Hjelpes.

Problemet vår er da at vi er sulten. Og det er 20 minutter til 20.15-bønnen starter. Og matserveringen på det stedet vi nå er, er «stengt for sommeren». Så vi må komme oss på et annet kjøpesenter. Vi hiver oss i bilen, kjører på, finner en parkeringsplass, løper mot inngangen, kommer inn, løper opp rulletrappen, blir stående bak noen litt runde saudiere, løper opp til matserveringen, stiller oss i kø, skal akkurat til å bestille: men DER begynner imamen å kalle til bønn. Og DER stenger serveringen. Og DER fikk vi ikke maten vi skulle ha. Og DER slenger vi noen gloser over hvor idiotisk det er å stenge. Men det hjelper så lite. Vi må vente. Så vi setter oss sammen med sikkert 200 andre mannfolk i «singelsection» (stedet menn sitter å spiser, familysection er stedet hvor familier og kvinner spiser. Familysection er stengt for oss menn.) 

Jeg sa i begynnelsen av bloggen at den også skulle handle om Mutawwa. Altså det religiøse politiet. Og som flittige lesere av bloggen har fått med seg, så har jeg lagt ut noen videoer som ikke setter dette religiøse politiet i godt lys. Men jeg har aldri virkelig møtt dem. Og det har irritert meg. Før vi dro på dette kjøpesenteret så sa jeg flere ganger at jeg håper vi treffer på noen Mutawwaer, bare sånn for moro skyld. For jeg vet hvordan de ser ut og alt dette, men allikevel har jeg vært så lite syndig at de ikke har tatt tak i min oppførsel ennå. Egentlig jobber disse gutta for det som heter Committee for the Promotion of Virtue and the Prevention ofVice. Langt navn, rar og moro organisasjon. De er mildt sagt dårlig likt her i landet av mange, men de styrer da moralen til folk. En mutawwa er kledd på en spesiell måte. Han er som regel salafist, tilhørende wahabbiretningen i Islam, og kler seg derfor litt anderledes enn andre Saudiere. Det er to ting som stikker seg ut. For det første så er Thoben, den lange vite drakten de har på seg, kortere enn hos mange saudiere. Dette fordi de følger Profeten Muhammed sitt eksempel og de mener at han gav klar beskjed om at klærne ikke skal gå ned i bakken, heller ikke Thoben. Derfor er den ofte ekstra kort, slik at man er sikker på at den ikke skal nå ned på den støvete bakken. I tillegg er den runde svarte ringen (tror det opprinnelig var en kamelpisk eller noe sånt?) som holder hodetørklet på plass forbudt å gå med. Dette også fordi de mener at Muhammed ikke brukte denne og dermed så går de med tørkle uten denne. Sist, men ikke minst, så skal de la sjegget gro, uten at det trimmes. Ser man disse tre kjennetegnene på en mann her nede så er det en meget stor sannsynlighet for at han tilhører Committee for the Promotion of Virtue and the Prevention of Vice. 

Men tilbake til kjøpesenteret. For vi sitter nå der, sammen med 200 saudiere og andre gjestearbeidere og venter på at bønnen er ferdig. Plutselig stiger det en kar med pistrete sjegg, kort Thobe og et hodetørkle uten en svart ring på hodet opp fra rulletrappen. I tillegg har han på seg en brun kappe med gullstriper, noe som er uniformen til en person ansatt i Committee for the Promotion of Virtue and the Prevention of Vice. (gøyalt navn altså) Med seg har han en assistent, kledd som en ekte salafist og en politimann. For der er slik at Mutawwaen formelt sett ikke kan arrestere noen eller gjøre noe med folk uten å ha politiet med seg. Mutawwaer er litt som vektere på kjøpesentre i Norge, de har ingen makt til å håndheve loven. Derfor må de alltid ha med seg en politimann når de er ute og går. Politimannen kjedet seg noe grusomt. Det kunne man se på lang avstand. 

Begge gutta boys roper høyt Salat Salat Salat flere ganger. Nå tror du kanskje de også gikk glipp av matserveringen og ønsker seg litt ekstra service, og da gjerne en salat til hver. Men nei. For Salat er bønn på arabisk. Så de kommer gående mot oss og ber oss reise oss opp for å gå å be. Ganske krast rett og slett. Og på en, to, tre reiser 195 av de 200 som sitter rundt oss seg opp og går mot bønnerommet som finnes på alle kjøpesentre. Ganske vilt å se på rett og slett, litt som å se 195 litt underkuede sønner som blir befalt å reise seg av en litt for autoritær far. Men vi, vi blir sittende.

Mutawwaen og hans entourage tar noen skritt nærmere og plutselig står de ovenfor bordet vårt. Og kompisen min tror enda de er ute etter salat, den spiselige tingen, men det er det altså ikke. De vil ha oss til å be. Selv om jeg godt vet hva de vil, så svarer jeg bare Mafi Arabi. Som betyr noe som «ingen arabisk» altså jeg skjønner ikke arabisk. Mutawwaen smiler, kikker bort på to saudiere i hjørnet som enda ikke har reist seg, skriker en setning om salat og jalla, og kikker på oss igjen. Siden han er like dårlig i engelsk som jeg er i arabisk så tar det litt tid før han får sagt noe. Så spør han oss hvor vi er fra og vi svarer Norge. Han smiler. Tenker. Smiler igjen. Og prøver deretter å formulere en setning. «Ahh, Norwige, nice country. It is..ehmmm... ehmmm.. very... ehmmm. Very.... It is very green, yes?» Ja, det er det han sier. «It is very green yes?» Jeg smiler litt rart tilbake og bekrefter det han sier. Jeg drar det til og med så langt at jeg argumenterer for at hele Norge er grønt. Det er feil. Men mutawwaen han nikker og sier seg enig. Så unnskylder han seg og sier takk for samtalen. Og roper Salat til andre enn oss. Trivelig type. 

Jeg har hørt MYE dritt om gutta i Committee for the Promotion of Virtue and the Prevention of Vice. Det er vel de jeg har hørt mest dritt om her nede. Men kompisen som jeg møtte, han var en kjernekar, som nok forstod at vi allerede var på vei til helvete så da kunne han være litt hyggelig med oss. Respekt hadde han også. Så ikke alle mutawwaer er drittsekker. Sikkert bare flesteparten. Men mitt første møte med en var rett og slett ganske trivelig. Nå skal det nok sies at jeg hadde vært vestlig kvinne så hadde nok historien vært meget anderledes. 

Nå lurer du sikker fælt på hvordan en mutawwa ser ut osv. Jeg var så heldig at jeg fant et CNN klipp, av en mutawwa som kommer inn på et spiseområde på et kjøpesenter og vil få folk til å be. Altså ganske likt det jeg opplevde. Kikk på klippet under så får du iallefall et inntrykk av hvordan det er å være ung i Saudi. Tenk deg om en eller annen biskop skulle gått rundt på Oslo City og sagt at alle må nå be. Og at alle gjorde det i tillegg! De er veloppdragne disse saudierne det skal sies. De hører på sin «autoritære far».

Revolusjonsturisme: Flyturer i Saudi-Arabia er spesielle. Veldig spesielle.

Revolusjonsturisme er vel et begrep som ikke brukes for ofte, men det kan vel settes som merkeslapp på min lille tur til Jemen. For ja, jeg har vært en liten svipptur til Sana'a, hovedstaden i Jemen, hvor det fortiden er litt uro. Det politiske skal jeg overlate til andre å vurdere, men jeg tenkte å ta dere trofaste blogglesere med på en liten tur til et land som på mange måter er den rake motsetningen av Saudi-Arabia. Fattige, men genuine. Genuinitet er noe en ikke finner her i Saudi, men som man finner i store magedrag i Jemen. Men før lysebildeshowet kan begynne (ikke hver redd, ingen bilder av meg i lite klær på en badestrand som det oftest er i slike feriepresentasjoner) så må det fortelles et par hverdagshistorier fra Saudi-Arabia. Og det å reise med fly i dette landet det er pokker meg noe for seg selv.

Vi møtte opp på flyplassen her i Riaydh og til alles overraskelse var flyet presis og alt var klart. Tipper det var noen få av de andre passasjerene som reagerte på at noen hvite mannfolk skulle med fly ned til Jemen, for vi var de eneste som var i nærheten av vestlige menn. Jemen er liksom ikke «i vinden» for tiden som feriemål for å si det sånn.

Jeg er på vei inn i flyet, men blir som vanlig stoppet av en sikkerhetssjef for å vise billett og pass. Han kikker litt i passet og roper plutselig, «Stamp, Stamp». Jeg skjønner lite, men prøver å vise at jeg har visum til Jemen, noe han ikke kunne brydd seg mindre om. Igjen roper han «stamp, where is stamp?». Som de fleste vet, så er passet et sted det ofte er mer enn ett stempel. Etter en deilig dialog som gikk på et nivå som dette, Meg: What stamp? Vakten: Where is stamp? Meg: Which kind of stamp? Vakten: Stamp, Stamp? Meg: I'm sorry, I don't understand: Vakten: Where is stamp? Plutselig forstod jeg hva han mente. Det holder å hyle STAMP nok ganger, så tar jeg det til slutt. For Saudi er et morsomt land. Her må man ha tillatelse for å komme inn i landet, men også tillatelse for å forlate landet. Og stempelet han ville ha, var tillatelsen på at jeg fikk lov til å forlate dette fantastiske landet. Til slutt fant jeg det, han smilte og ønsket meg god reise. Men det var bare starten.

For Saudi er et land hvor menn styrer. Og kvinner skal dekke seg til og ikke omgås med menn utenfor sin slekt. Da blir flyreiser vanskelig. Ofte kommer kvinner sammen med en mann, han har de flere av konene med seg på tur, som tilsammen ofte kan være en del kvinner.  Og de må for ALL DEL ikke sitte ved siden av menn. Spesielt folk som meg, som er hedninger og skal til helvete uansett. Så da styrer disse mannfolkene noe enormt med å passe på at alle kvinnene i deres entourage ikke blir sittende ved siden av mann. Noe som i seg selv er litt vanskelig i et fly. Derfor er det ofte kaos ganske lenge før alle har satt seg ned på plassene sine. Eller plassene sine er å dra den litt langt. Ingen her bryr seg egentlig om at man har et sete som er reservert. Folk setter seg bare der de føler for. Noe som bare gjør plasseringen av kvinner enda verre. Jeg sier som alltid, heia Saudi. 

Menn er menn. Ofte av den litt dårlige sorten her nede. For på flyene finnes det flyvertinner. Selvfølgelig er dette kvinner. Og like selvfølgelig ikke saudiske kvinner, for de skal for det første ikke jobbe og for det andre ikke mingle med andre menn. Da er jobben som flyvertinne helt utelukket. Alle flyvertinnene er da fra asia og kvinner. Menn her nede har lite respekt for kvinner. Enda mindre respekt for gjestearbeidere. På fly finnes det ofte noen regler. Som å slå opp seteryggen, ikke ha på mobil osv. Dette er det flyvertinnene som skal håndheve. Er det noen som lukter et problem? 

Ja for her tar gutta boys ned stolryggen, de tar ned bordet og ringer i telefonen når flyet tar av. Flyvertinnene kommer pent bort og informerer; gutta boys gir faen. Ingen kvinne skal fortelle dem hva de skal gjøre. I tillegg er ikke gutta boys så smarte. For de lar selvfølgelig mobilen stå på under hele flyturen, men de glemmer alltid å slå av lyden. Dermed hører man med jevne mellomrom at en telefon ringer eller at det tikker inn en melding. Deilig. 

Noen av den yngre garden, 20 +, og nok blant de rike her nede satt også på flyet. Og de var konsekvent uhøflige mot de kvinnelige flyvertinnene. Rett og slett fordi de selv mente de var helt greit. De var menn og kunne gjøre det de selv ville. En gjestearbeider og i tillegg en kvinne, fikk bare finne seg i det. Jeg var centimeter fra å sette fyr på krøllene til disse gutta.

Rett før avgang, iallefall når man flyr med saudiske flyselskap så kommer det annonsering over høyttaleren. Noe som dette «This is a passage of what Prophet Mohammad said before he went on a travel» og så kommer det en bønn på et par minutter. Deretter begynner å flyet å kjøre. Vi er iallefall beskyttet fra høyeste hold.

Allerede er teksten blitt ganske lang. Og enda har vi ikke lettet. Så jeg skal komprimere det som er å si. Selve flyturen forløp som andre flyturer. Helt til vi nærmer oss bakken. For tror det er et eller annet i drikkevannet her nede, for det er veldig viktig for alle å være først ut av flyet. Det vil da si at man må først ut at setet sitt for å få tak i bagasjen i hylla slik at man kommer seg først ut. Så med en gang flyet treffer bakken så våkner folk. Mobilene som ikke var på under flyturen er nå iallefall påskrudd og det ringer over alt. Folk er allerede på vei opp av setene og klare for å komme seg ut. Til å være et samfunn hvor det å komme tidsnok ikke eksisterer, så er det imponerende hvor kjapt alle har det når de sitter på et fly.

Ja en ting til. Eller to. Her serverer de mat på flyturer som tar en time og tyve minutter. 3 flyvertinner og et fullt fly. Det innebærer at de har dårlig tid. På vei hjem fra Sana'a greide de å rydde vekk siste matfat 2 minutter før flyet traff bakken. Og da var det flere som klagde, mannfolk selvfølgelig, over at de ikke hadde fått påfyll på teen eller litt ekstra vann. Av og til lurer jeg på om noen folk her, mannfolk igjen,  noen ganger ser lenger enn sin egen navle. Selvsentrerthet er de verdensmestre i. 

Ting nummer to. Flyplassen i Sanaa er nok en av verdens fem verste hovedstadsflyplasser. Den er en slitt versjon av Kjevik i Kristiansand og enda mindre. Vi ble kjørt ut til flyet i buss. Der ble vi sluppet ut en og en foran flyet, for der lå all bagasjen på bakken. For de har ikke fingerID og slikt i Jemen. Der går man ut på bakken og peker på den bagasjen som en eier, og da blir den lempet inn i flyet. Det tar tid, spesielt når alle her nede har med seg minst tre kofferter hver. 

Deretter står vi i kø i flytrappen. En kø som ikke beveger seg. Først tenkte jeg at det var fordi en av mannfolkene med en del koner på slep måtte plassere dem i sikkerhet fra oss hedenske vestlige og andre skumle mannfolk. Men neida, det er sikkerhetskontroll på vei inn i flyet. Saudiske flyselskap stoler altså ikke på sikkerhetsjekken på flyplassen, så de har en egen sikkerhetsjekk før man går inn i flyet. Hvor alt blir gjennomsøkt. Det tar også tid. Ting tar med andre ord lang tid. 

Jeg har tidligere uttrykt min irritasjon for både det ene og det andre her på bloggen. Også den litt ironsike ideen om å skrive en bok dedikert til dette temaet. Sitatet «jeg misliker folk», står iallefall sterkt etter noen flyturer her nede i Saudi. Eller det bør kanskje omformuleres til «jeg misliker rike mannfolk på flyturer på den arabiske halvkule». Men nå er jeg rar også. Og jeg tipper jeg var den eneste på hele flyturen som reagerte på noe som helst. Det er slik det skal være her nede. Ingen hedensk hvit vestlig gutt skal komme å si noe annet. Jeg er jo tross alt bare en gjestearbeider jeg og. Men heldigvis ikke kvinne. Det må jeg ærlig innrømme at jeg er glad for. For det kan ikke være lett, spesielt når du har den beste sorten av mannfolk innesperret i et fly og man kan ikke stikke av fra problemet. Ikke si at det er overraskende om du plutselig hører om en flyvertinne som har forlatt flyet i fallskjerm en gang i fremtiden. Da tipper jeg det var her nede det hendte. For den tålmodigheten disse damene har, den er imponerende!

Siden dette ble en altfor lang tekst (denne kunne blitt sykt mye lengre) så flytter jeg bilder og slikt fra Jemen til en ny post. Gi meg en dag eller to. To be continued!

Kvinnedager, mannedager og helligdager. Her er det mye av alt

Hei hvor det går. Om et par dager har jeg vært her en måned. En måned med sol og varmt vær. Har så vidt fått med meg at det er litt snø hjemme. Kan ikke si at jeg savner det i det hele tatt. Når helgen kommer her pleier vi å legge oss i solen, av og til mikse det med et oppvarmet basseng hos noen venner av oss. Greit liv det.

Hverdagen her i Saudi er ikke sånn veldig spennende. Jobb, trening, spising, soving. Ja det er vel cirka det. Ikke så mye å gjøre med andre ord. Derfor har jeg greid å meldt meg inn i på et treningssenter. Eller meldt meg inn blir feil. Jeg er blitt godkjent som medlem. For her nede kan man ikke bare melde seg inn, neida, man må søke om å få lov til å bli medlem. Her leverer man inn et søknadsskjema og det er bare de mest «eksklusive» som får være medlem. Altså meg! Etter noen dager får du en tekstmelding om at du er antatt og du blir bedt om å møte opp på sjefen sin kontor for en prat, betaling og utdeling av medlemskort. Det koster skjorta å være medlem, det er dyrere enn de fleste sentre i Norge. Men noe må man jo bruke penger på her nede. Etter 10 min inne hos sjefen får du endelig overrakt det eksklusive medlemskortet som beviser at du kan trene så mye du vil. Eller eksklusivt og eksklusivt. Det er et hjemmelaget kort, laminert på en lamineringsmaskin. Men funker gjør det.

Senteret er da storslagent. 8 tennisbaner, 4 squashbaner, en innendørssvømmehall, en utendørssvømmehall, treningssenter, gym, fotballbane og sikkert en del ting til jeg ikke har fått med meg. Og hver gang du møter opp til trening så får du utlevert et eget håndkle, som bare er ditt. De har med andre ord et enormt håndkle forbruk her nede.

Det er både positive og negative ting med treningsfasilitetene. Det negative er at det bare er menn som trener. Ingen damer, så ikke like gøy å trene her som studentsenteret i Bergen. Mindre å se på altså. Nå sitter du sikkert å tenker at, uff så diskriminerende at kvinner ikke får trene der. Og til en viss grad så har du rett. Men ikke helt. For her har de egne kvinnedager. Ja i Norge har vi en, 8 mars. Her har de kvinnedager tre ganger i uken, fredag, søndag og tirsdag. Det er dagene svømmehallen er reservert for kvinner og bare dem. Da har vi mannfolk ikke lov til å nærme oss engang. Og tro det eller ei, det har sine fordeler dette med kvinne og mannedager.

Som noen av mine medstudenter i Bergen har fått med seg og en viss Mr.Tandberg så har planen vært å skrive en bok kalt: «Irritasjon: Folkeskikkens død». Og et av disse kapitlene skulle handle om svømming. I en svømmehall. For skal man svømme i Norge er det mange uskrevne regler som MÅ følges. Og spesielt kvinnfolk har en tendens til å ikke forstå det. Eller kjærestepar. Spesielt dem. Ofte kommer det en jentegjeng som skal svømme ved siden av hverandre, for det er så viktig å prate sammen når de trener. Eller et kjærestepar som okkuperer et halvt basseng for de må åpenlyst flørte og ta på hverandre foran alle andre, for å vise for seg selv at de er «veldig» forelska. Noen som kjenner seg igjen?

Takket være kvinne- og mannedager så slipper jeg inflasjonen av jentegjenger som skal stoppe midt i bassenget for å diskutere et eller annet mannfolk problem. For de har ikke tilgang! Så hver gang jeg kommer for å svømme her, så er det plass til å svømme. Frem og tilbake. Uten jentegjenger. Og jeg tipper de er like glade for å slippe en sørlending som på trass svømmer rett inn i dem bare for å prøve å få frem et poeng. Kanskje egne manne- og kvinnedager kunne vært en ide i Norge og? Eller egne, «Jeg skal ikke svømme, bare prate om ting ingen bryr seg om med mine venninner- dager». Eneste minus er at jeg bare ser greit tjukke mannfolk med mye skjegg i litt for korte badebukser litt for ofte. Så merker at av og til savnes til og med disse venninnegjengene... Men jeg får iallefall svømt i fred. 

Sånn ellers har vi den siste uken sett en del fotball og i tillegg vært på veddeløpsbanen. Og veddeløpsbane her er storslagent. Man møter opp i dress og får servert sykt god mat mens noen hester løper om kapp nedenfor. Det som er artig her i Saudi er at det ikke er lov til å gamble. Så derfor kjøper alle rike mannfolk seg en hest eller fem hver, trener dem opp og sender dem ut på travbanen. For i veddeløp så er det pengepremier til de beste og da kan man vinne en god sum penger om ens egen hest vinner. Så slik gjør man det her. Og for å få unnagjort slike løp så bygger de noen gigantiske veddeløpsbaner utenfor byen. Under kommer en liten bildeserie tatt av min danske venn Jakob, hvor dere kan se hvor storslagent ting er her nede. 

PS: I går kom sjefen over alle sjefer hjem til Saudi. Ikke Asgeir nei, men Kong Abdullah. De har dekorert hele Riyadh med plakater og i sentrum av der vi bor har de satt opp en stor scene hvor de skal feire Kongens hjemkost fra Marokko hvor han har vært for å bli frisk. Bare for å vise hvem som er sjefen i dette landet, så har de erklært førstkommende lørdag som nasjonal helligdag og fridag, for å virkelig kunne feire at Kongen er hjemme igjen. Slikt burde vi gjøre mer i Norge. Så jeg forventer plakater, flagg og en god gjeng som tar meg i mot når jeg kommer hjem til Norge. Og en fridag synes jeg også det bør være. Det synes jeg at jeg fortjener. Møt opp langs veien slik du ser på videoen under, gjerne med flagg. Da blir jeg fornøyd :)

God helg fra Saudi

 

Vi møtte kameler på veien til veddeløpsbanen.

  

 

Og det så ut som om de hadde det ganske greit der de satt.

På veien kjørte vi også forbi verdens største kamelmarked.

Et marked som strakk seg fem kilometer på begge sider av veien.

Gutta boys er på vei inn på stadion.

Et helt ordinært inngangsparti etter saudisk standard

Litt glassmosaikk må også til for å gjøre det flott og vakkert

Løpet ble selvfølgelig tv-overført og her er ser vi den utegående reporter i direktesending på skjermen bak.

Hestene på vei inn mot mål

Den rike del av publikum, dvs de som eier hestene, står å heier sine dyrebare hester frem.

Mr. Saudi vant selvfølgelig det interne veddemålet og var fornøyd med det!