Saudiaraberen takker for seg!

Nå sitter jeg ikke lenger i Saudi. Turen ut av ørkenen er gjort permanent og flyet landet for litt over en uke siden i Norge. Jeg er altså blitt en av dere igjen. En slik en normal kar, i et normalt land, som kan gjøre normale ting i i hverdagen, uten at det egentlig er noe å skrive om. Men for å få en liten overgang fra ørken til fruktbar jord og fra påkledde damer til avkledde damer, så tenkte jeg et par ord kunne gjøre seg. Sånn for å avslutte oppholdet og avslutte bloggen. For denne gang.

De siste ukene i Saudi var spesielle. I løpet av det siste året har det skjedd mye i den arabiske verden. Det har vært opprør, krig, kaos, gleder, skuffelse og mye mer. Den arabiske våren har det blitt kalt. Spesielt i mitt daværende nabolag, Jemen, har det vært mye uro. For tre uker siden tok jeg min andre tur ned dit, en veldig merkelig tur. For landet faller vel egentlig ifra hverandre og da må man ta sine forhåndsregler. Alltid kjøre med bilvinduet lukket i tilfelle noen skulle finne på å hive noe inn i bilen. Som en granat eller slik. Alltid ta for alle gardiner som finnes på hotellet i tilfelle vinduet skulle sprenge. Husk også å ligge på den riktige siden av sengen, slik at man kan rulle seg bak sengen om det skulle smelle. Ikke gå ut når det er mørkt, for da er mange påvirket av Qat og i tillegg har de våpen. Den kombinasjonen kan være kjip. Og sånn kan jeg fortsette.

Poenget mitt er at det må være helt fryktelig å leve et sted hvor man aldri vet om et smell er et våpen, en granat, fyrverkeri eller fra et eksosrør. Å leve med den redselen, den usikkerheten og det kaoset må være virkelig tøft. Og allikevel så strømmer folk ut i gatene for å kjempe for det de tror på. Selv om sannsynligheten for å bli skadet er meget stor.

Jeg satt foran Tven når Mubarak ble kastet og kunne ikke annet enn å beundre folket som tok til gatene. Jeg satt foran Tven når jordskjelvet skjedde i Japan. Jeg har på en måte fulgt med på all faenskapen som har skjedd i Den arabiske verden (og resten av verden) denne våren, men aldri helt greid å skjønne nerven, lidenskapen og pasjonen bak ting. Helt til jeg satt foran Tven en fredagskveld og Norge var blitt hovedsaken. Det er nesten ikke mulig å beskrive hvor surrealistisk det er å se på CNN, BCC eller Al Jazeera, hvor alle rapporterer fra Norge. Hvor de prater om naive nordmenn. Gale nordmenn. Heltemodige nordmenn. Om rare Norge. Og hvor fryktelig dårlig reportasjene er. Hvor lite empati de viser. Og hvor dagligdags de får det til å låte. Da savnet jeg norsk tv, norsk radio, ja det å være i Norge. Det er rett og slett fryktelig rart å sitte som nordmann i utlandet uten å kunne ta del i sorgen som landet opplever. Annet enn å se eksperter på CNN som beskriver oss som naive fordi vi vil øke demokratiet og ikke øke sikkerheten. På en annen side. Det er da jeg er glad for at jeg er fra Norge.

For dekningen av terroren i Oslo, i engelsk media, har gitt meg troen på det norske folk iallefall. Det har vært skrevet side opp og side ned om hvor lite hat som har kommet fram. Hvor modige og reflekterte alle berørte fremstår. På twitter har utenlandske journalister som tidligere skrev om Libya og Egypt nå fokus på Norge. Og alle er like overrasket over hvordan det norske folk fremstår. Jeg skal vel ikke dra dette lenger enn nødvendig, men jeg har i negativitetens tegn ofte uttalt at jeg ikke er spesielt glad i folk, at jeg generelt sett ikke har troen på folk. Uken etter terrorangrepet i Oslo har fått meg til å endre på den tankegangen. For å se den norske befolkningen, altså folk, og hvordan folk i Norge taklet en slik hendelse, det viser at det er håp. Så selv om jeg ikke fikk lagt ned blomster ved Domkirken eller delt mine kondolanser, så må jeg iallefall si at fra utlandet så fremstår Norge ennå som det beste landet i verden å leve i. Ikke på grunn av rikdom, fasiliteter eller naturen. Nei på grunn av alle dem som bor i landet vårt. Folket!

Før jeg avslutter den saudiarabiske hverdagen helt, så er det et par ting til som må frem. Dette er litt mer lettbeint enn det jeg har nevnt over. For denne bloggen har i det store vært lettbeint og da føler jeg det også er måten å avslutte den på.

Det å komme hjem til Norge etter et halvt år i ørkenen er spesielt. Og man legger merke til en del ting, som for nordmenn nok er helt normalt, men som for meg er anderledes. Så i god pedagogisk ånd så avslutter jeg med å få frem de tingene som har overrasket meg eller fått meg til å tenke etter en uke på norsk jord. Selvfølgelig i kulepunkter, for å gjøre det så pedagogisk som mulig.

• Husker dere historien om Mutawwaen som kunne EN ting om Norge? At det var grønt? Jeg husker jeg lo litt av ham i Saudi. Men etter bare 10 minutter på norsk jord, så var grønt det eneste jeg kunne tenke på. Jeg kommer fra et brunt, grått og tørt klima uten mye farger. Og Norge er pokker meg GRØNT. Så sykt grønt. Det er grønt over alt. På flybussen inn til Oslo hadde jeg flere ganger lyst å hoppe av og bare legge meg i det grønne gresset og spise det. Så grønt. Så digg. Grønt er digg. Tenk litt på dette. Norge er grønt. Noe helt enormt!

• Og siden det er grønt, så er det liv. I Saudi så jeg av og til en maur. Og kanskje en gekko. Ellers ingen insekter. Og en sørlending som meg som har allergi, for ting som gress og burot, ja da er Saudi et meget bra sted å være. For det finnes ikke noe grønt. Men her i Norge her er det MANGE insekter og smådyr. Og Veps. JEG HATER VEPS. Og allergi. Jeg hadde helt glemt dette med allergi. Bare det å sitte i nærheten av nyklipt gress = begynte jeg å klø og nyse. Saudi er et paradis for dem som hater insekter og har gressallergi. Det er ikke Norge.
  
  
• Så til den størst oppdagelsen. Jeg har levd i cirka 40 til 50 grader de siste månedene. Det er relativt varmt. I Norge er det kun rundt 20. All logikk skal da tilsi at jeg svetter mer i 50 grader enn i 20. Men neida. For midt i ørkenen er det ikke luftfuktighet. I Norge ligger den pokker meg opp mot 100 %. Så det å komme hjem og svette mer enn jeg gjorde i Saudi, det var en meget stor overraskelse. Jeg tror ikke vi nordmenn er helt klar over hvor mye fuktighet vi egentlig har i luften. Enormt mye. Jeg som trodde jeg hadde vendt meg til varme ....... Dårlig spøk, når jeg ikke har vendt meg til luftfuktighet!
  
  
• Ja forresten. Dagen etter jeg kom stod det på nyhetene at Norge hadde sin første tropenatt i år. En hel dag over 20 grader. Hahahaha. Det er ikke rart vi blir kalt nordboere. I Saudi teller de dagene som ikke går over 20 grader. De er det få av.
  
  
• Når man ikke har syklet på et halvt år, så får man vondt i rumpa når en har gjort det jevnlig et par dager. Rart. Selv med et godt sete. Rart.
  
  
• Så dette med kultur. I Saudi viser ikke damer hud. Menn viser litt, men ikke mye. Alt dekkes til. En blir til og med sett rart på om en viser litt mye hud selv i 50 grader. Folk lurer på om det feiler meg noe da. I Norge viser damer og menn hud. Ofte mye hud. En blir i Norge sett rart på om en ikke viser mye hud i 20 grader. Folk lurer da på om det er noe feil med meg. Det er uvant å se så mye hud. I tillegg er den ganske hvit hos de fleste av dere. Noen av dere kunne ha godt av å dekke til det hviteste. Men slikt gjør man jo ikke i Norge. Her skal hud vises, uansett hvithetsgrad. Litt rart, litt artig!
  
  
• Det er sykt DYRT i dette landet. Plutselig er jeg fattig igjen. Kjip opplevelse.
  
  
• En ting som er kulturelt betinget her drikkekulturen. Det var vel det største sjokket. Joda, man kan drikke i Saudi (Eller det er jo forbudt, men lover er til for å brytes ikke sant). Men i Saudi, og de fleste andre land, så drikker man ofte fordi det er sosialt og hyggelig. I Norge virker det som om man drikker fordi man skal bli drita. Drita er liksom målet med å drikke. Dagen etter jeg kom hjem gikk jeg forbi en konsert i hjembyen min og klokken var ikke mer enn 22.30- 23.00. Allerede hadde mange greid å nådd målet. Noen greide til og med ikke å stå på beina. Andre greide ikke prate. Jeg har ikke sett så mange drita mennesker siden jeg dro fra byen. Jeg skjønner at nordmenn på ferie + alkohol kan fremstå som idioter. Trolig fordi de er det! Det å ha som mål å bli drita, det er som å gå inn i en slosskamp med mål om å bli slått ned. Sikkert moro i begynnelsen, men smerten dagen derpå burde få det til å ringe en bjelle. Allikevel er det folk i dette landet som går inn i slosskamper (metafor altså) og slår seg selv i bakken flere ganger per uke. Vi er da et artig folk her oppe.

Det var vel det, sånn kort fortalt. Med det så avslutter jeg dette halvårets bloggferd. Håper det har vært en fin reise. Det har det iallefall vært for min del. Saudiaraberen takker for seg. Eller, han tar iallefall permisjon. Du skal ikke se bort i fra at han etter noen måneder i fedrelandet plutselig begynner å observere nordmenn.

For nordmenn er rare de også. De går på tur. Ja de bare går uten mål og mening. Noen ganger går de på tur eller til og med sykler, for å stoppe et sted å bli drita. For så å sykle videre neste dag og bli drita igjen. Dette gjør de ofte i nabolandet Danmark. Og dette er bare starten. Men om det kommer flere historier, det vil tiden vise.......