Revolusjonsturisme: Harrytur til Bahrain

I Norge drar folk på harrytur. Enten over Svinesund eller med båt fra Norge til Danmark. Harrytur er vist begrepet for slikt, når man drar fra sitt eget land til et annet land for å nyte livets glade forfriskninger billigere enn man kan hjemme. I Saudi finnes ikke alkohol eller svin. Ergo; det en vanlig norsk harrytur ofte har som mål om å skaffe: Billig alkohol, billig svin. Det er heller ikke lov å ta med seg slikt inn i landet. Derfor er harrytur i norsk forstand noe man ikke finner her i Saudi. 

Men ellers er det mye likt. Eller helt likt. For fem og en halv times kjøretur fra Riyadh, der ligger Bahrain. På en liten øy ute i havet finnes det som mange saudiere ser på som en oase fylt med fristelser og gleder deres eget land ikke kan tilby. For en drøy uke siden så hadde vi vært innestengt i Riyadh i over to måneder. Kanskje til og med tre. Og når man bor så lenge i ørkenen av gangen, da blir man litt koko i toppen. Så vi bestemte oss for å gjøre det alle saudiere en gang har gjort, nemlig ta en helgetur til Bahrain. Og vi var vist ikke alene om det. Det er mange, mange saudiere som vist trenger å komme seg vekk i helgene, for det var mange som hadde tenkt samme tanke som oss.

Etter 4 timers kjøring, saudistyle (120-180 km i timen) så dukket plutselig vannet opp foran oss. Et hint om at Bahrain nærmer seg. Saudi har vært så snille å bygget en 22 km lang Causeway eller bro over til Bahrain slik at man slipper å ta ferge som i gamle dager. Og på midten av denne broen er det en øy, med fast-food og passkontroll. Der tilbrakte vi en time i kø, sammen med mange andre saudiere før vi kunne kjøre inn i et av verdens minste land, Bahrain. Og ja forresten, det har vist vært opptøyer her også. Kommer tilbake til det.

Bahrain trenger Saudi like mye som Saudi trenger Bahrain. Saudi bringer inn penger, turister, investering og sikkerhet til miniputtlandet, og tilbake gir Bahrain en liten oase saudiere kan flykte til når de får sitt eget land opp i halsen. I Bahrain kan man gå i shorts og jentene kan vise hud. Det finnes kino. Badeland for begge kjønn. En trafikk som ikke er kaos. Alkohol. Svin. Barer. Nattklubber. Drinker. Sjø. Frisk luft. Og sånn kan jeg fortsette. Det er nesten ubeskrivelig deilig å kjenne sjøluften når man kjører inn i landet, isteden for den tørre sandete luften som finnes her i Riyadh. (mens jeg nå skriver så har det vært sandstorm her i byen, og vi har glemt å lukke et vindu. Noe som har ført til et sandlag på ALT inne i leiligheten. Sand altså. Det finnes kulere ting). Jeg tror rett og slett myndighetene i Saudi priser seg lykkelige for at deres innbyggere kan dra til Bahrain for å få utløp for litt av sine ønsker, ellers hadde jo faren vært større for at de ville forlangt slikt hjemme. Og det er jo HARAM

Så hva gjør man i Bahrain. Og er det opptøyer der ennå? Kort fortalt, og pedagogisk, så får dere svarene gjennom kulepunkter.

• Taxisjåfører kjører med taksameter i Bahrain. Det skjer sjeldent i resten av Midtøsten. Det er til og med slik at glemmer de å slå det på, så får du turen gratis! Resten av Midtøsten, følg den trenden.
• Det er ikke tegn til noe opprør i landet. Ikke på overflaten iallefall. Alt var stille og rolig. Satte du deg derimot inn i en taxi, som oftest kjørt av en mann fra Bahrain med shia bakgrunn, da skjønte man fort at opprøret ikke var over. De var forbanna og det kommer nok ikke til å endre seg med det første. 
• Trafikken går av og til litt sent. Vi måtte vente 10 minutter i et veikryss for å få grønt lys. 10 minutter! Og det er ikke en overdrivelse en gang.
• Jeg fikk for første gang på 5 måneder både spilt biljard og drukket øl på samme tid. Sykt!
• Alle som jobber i utebransjen i Bahrain er fra Filipinene. Litt som svensker i Norge.
• Det er så mange tomme leilighetsbygg i Bahrain at de leies ut som hotell. Vi bodde i en to etasjesleilighet med 3 STORE soverom, 4 bad og en enorm stue. Vi betalte cirka 200 kr hver for to netter. 
• Bahrain sliter økonomisk. De har mange flotte bygg, men alle står tomme.
• Det er nesten ikke turister i landet. Dermed sliter de ennå mer økonomisk.
• Midtøstens beste drinker har de på Traders Vic i Bahrain. Jeg smakte en mojito som smakte bedre enn jeg noen gang har smakt.
• Ja forresten. Det er mulig å kjøpe drinker i Bahrain.
• Saudiere drar til Bahrain for å drikke. Saudiere flest kan ikke drikke. Saudiere oppfører seg dermed litt som nordmenn på danskebåten eller på harrytur skjærtorsdag. Saudiere som oppfører seg pent er veldig flaue over å være saudier når de ser sine landsmenn.
• Bahrain har mange rare bygninger.
• Bahrain er ikke stort. Det er vist et land, men landet fremstår som en middels stor by.
• Bahrain er verdt et besøk

Ja det var vel det. Jeg var det tross alt bare en helg. Eller en ting til føler jeg må fortelles. For det var en opplevelse å komme seg ut av Bahrain en fredag formiddag. Av to grunner. Saudiere og sand.

Vi begynner med saudierne.

Det sies at verdens farligste veistrekning en fredag ettermiddag er strekningen mellom Bahrain og Riyadh. For da skal alle saudiere som har vært på harrytur hjem igjen. Problemet er at alle ikke respekterer 24 timers regelen. Altså de kjører selv om de har glemt å avslutte festen. På vei ut av landet i passkontrollen så var det flere litt større biler, hvor passasjerene ramlet ut av døren for å tisse og så vidt kunne stå på beina. Som sagt, saudiere kan ikke alltid kontrollere sitt inntak av alkohol. Der og da så det veldig artig ut. Vi lo ganske mye. Like artig er det ikke at noen av disse karene setter seg bak rattet.

Så var det dette med sand. Jeg har kjørt bil noen ganger når det er snøstorm i Norge. Hvor sikten er maks 50 meter og man må konsentrere seg veldig for å holde seg å veien. I Saudi er det ikke snø, men sand. Og da får man av og til sandstormer. Vi møtte på en skikkelig kraftig en på vei hjem. Så kraftig at sikten var rundt 50 meter og hvor bilen nesten blåste av veien et par ganger. En artig opplevelse. Det er ikke bare bare å kjøre igjennom ørkenen når det blåser.

Jeg hiver med noen bilder under slik at dere kan se hvordan en tur til Bahrain, en harrytur, kan se ut. Så kommer det nok en siste bloggpost før jeg drar hjem. Har bare tre uker igjen i sanddynene!

  

Slik ser det ofte ut når man kikker ut av bilvinduet på vei gjennom ørkenen. Isteden for kyr, hester og sauer som vi er vant med hjemme, så sprader kamelene rundt og koser seg!

 Starten på «causewayen» eller broen som fører oss over til Bahrain. Sett fra baksetet som dere kanskje forstår. 

 

 

Langt der borte ser dere øyen fylt med fast-food og passkontroll. Der er jo slik i Saudi at det er like vanskelig å komme ut av landet som inn, så det tar ofte litt tid. Ennå lenger bak der, kan dere kanskje skimte paradiset, Bahrain.

 

Slik ser en handlegate ut i den litt eldre delen av Manama. For dere som ikke er helt med så er det hovedstaden i Bahrain.

 

Det å gå på sightseeing i sol, 40 grader og HØY luftfuktighet gjør at man svetter litt. Eller det var en underdrivelse. Det renner og renner og renner og renner. Da er det deilig å kunne stoppe på en kafe, med aircondition og ferskpresset juice fylt med isbiter. Ahhh.

 

Taggingen i Bahrain er litt mer konstruktiv. Har ennå ikke sjekket ut nettsiden men tipper du kan få løst de fleste problemer her. På norsk står det altså kjapt oversatt: «Om du har noen problemer, gjerne fortell meg. Min hjemmeside er, www.anyproblem.com». Check it out!

Det er vannvittig mange stilige bygg i Bahrain. Dette bygget tar vel allikevel kaka! For som dere ser så har de bygget vindmøller inn i bygget slik at de skal generere energi til alt som skjer der inne. Utrolig bra ide og utrolig miljøvennlig. Er bare et problem. De har aldri virket. Og der falt ideen fra fantastisk til idioti! (Det har skjedd noe galt med formatering her, men trykker du på bildet så får du det frem slik det skal se ut. Og da får du et ennå bedre inntrykk av bygget!)

Bab al-Bahrain, inngangen til Souqen i Manama, med Harbour towers i bakgrunnen. Også et utrolig tøft bygg, som er bygget der havnen tidligere lå. Høye tårn på begge sider og det står majestetisk og kikker ut over Manama.

Et ennå bedre bilde av Harbour Towers. Men er et lite problem med dette bygget også. Svaret kommer til neste bilde.......... (Trykk også på dette bildet for å se det ordentlig)

Hele bygget var tomt! Vi måtte jo ta en tur bort for å kikke på det vi trodde var Bahrains største kjøpesenter og kanskje også få en tur opp i tårnene. Men neida. Tårnene var stengt og det fantes En, EN kafe i hele senteret som var på 7 etasjer. Den økonomiske krisen har rammet Bahrain hardt, noe som fører til mange mange mange tomme bygninger. 

Også i Bahrain er de «glad» i sin kongefamilie, Al-Khalifa. Her er iallefall en bitte liten plakat av kongen på en bitte liten bygning.

Enda et av de litt spesielle byggene. Ser ut som underrennet på en skibakke. Men that's Bahrain!

Her er vi på vei hjem til Riyadh. Og vanligvis så er det bare kameler som er faren på veien. (I tillegg til litt berusete saudiere) Men som du sikkert ser så er det greit med sand i luften, noe som gjør både sikten og kjøringen vanskeligere for vår saudiske venn som kjører.

Sikten er som dere sikkert ser, ikke helt topp. Mye sand over alt og etterhvert kom det til og med inn i bilen gjennom aircondition. Sand altså. Ikke bare kos, klemz og sommer det altså.

 Ennå sandstorm. Og fortsatt dårlig sikt. Slik var det de første tre timene på biltur. Litt artig og da, det må sies! 

 

Vi ble kjørt av vår saudiske venn. Her kjører han i 150 km/t, i sandstorm, på autopilot. Slik gjør man det i Saudi når man koser seg og kjører bil. Når man ikke har beina på dashbordet, så sitter man i lotusstilling i stolen og skriver meldinger mens bilen kjører på autopilot i 140 km/t. Men kvinner, de kan ikke kjøre. «Er fali det»!

Rett før vi kom til Riyadh så lettet det, vinden løyet og solen var på vei ned. Slik ser det da ut. Ganske idyllisk sett fra bilvinduet.

Vanlig turisme og revolusjonsturisme midt under den arabiske våren!

Det går ikke alltid så kjapt i svingene her i Saudi. Heller ikke på bloggfronten. Det er rett og slett såpass mye som skjer, så det å få tid til å sette seg ned å skrive det er vanskelig. Men nå er det endelig litt fritid til stede og den får jeg vel benytte til å hoste opp noen velformulerte ord om påsketuren vi dro på. Beirut- Damaskus-Istanbul. I den rekkefølgen

Beirut

Beirut er en spesiell by. Den ligger i Midtøsten, men opptrer ikke som om den er i dette området. Og når man da i tillegg kommer fra Riyadh, midt inne i ørkenen, så er Beirut veldig spesiell. Vi landet midt på dagen og etter en ti minutters deilig «hasling» av iallefall 20 taxisjåfører som alle prøvde å få oss inn i deres bil, så fikk vi en sjåfør som bare lurte oss litt, ikke mye. Og det var da jeg merket at å bo i Saudi gjør noe med en. Ikke nødvendigvis positivt. For på veien inn til hotellet, så tok jeg meg i å peke på damer i skjørt. Damer som ikke dekket seg til. Og damer som kjørte bil. Spesielt det siste var nesten litt eksotisk for det hadde man ikke sett på flere måneder. Det sier vel det som trenges å sies om Saudi når en dame bak rattet er noe en prøver å ta bilde av som turist. 

Grunnen vi dro til Beirut var rett og slett for å leve livet, å gjøre alt det man ikke kan i Saudi. Spasere i shorts, ta en øl til maten, gå på nattklubb, prate med ukjente personer av det andre kjønn, se havet og ja leve livet. Og det gjorde vi tre dager til enda. Turist om dagen og helt om natten. En blir ganske sliten av det, så når dagen kom for avreise til Syria så var det ikke bare meg som var litt klar for et par slappe dager.

Det var bare et lite problem. Det var bitte litte granne uroligheter i Syria.

Damaskus

For å komme oss over grensen, spesielt pga urolighetene så valgte vi å leie en privatsjåfør som hadde kjørt over grensen mange ganger før, slik at vi var sikre på at vi skulle komme oss over. Når vi møtte vår hyggelige sjåfør på hotellet, så hadde han et spørsmål vi måtte svare på før vi fikk sitte på. Nei han spurte ikke hva vi het, hvor vi var fra, om vi likte Libanon. Han kikket oss i øynene og spurte kort «Journalists?». Jeg som hadde både PC og speilreflekskamera i veska tenkte at nå var vi litt ille ute siden det ofte er utstyret journalister tar med seg. Men vi svarte begge klart nei og da var det vist greit. De stoler iallefall på oss i midtøsten, det skal de ha. 

Vi hadde valgt en ganske kjip dag å reise, siste dag i påska, noe som i teorien ville føre til lange køer over grenseovergangen, fordi mange skulle hjem. Noe som ikke skjedde i det hele tatt. Etter å ha kjørt en god time fra Beirut så ankom vi grensa og der var det nesten ikke en bil. Det var nesten ikke et menneske som skulle krysse grensen, så vi gikk rett frem til passkontrollen og krysset fingrene våre på at vi skulle slippe inn! Og alt gikk som smurt. Eller nesten. For jeg var dum nok til å skrive opp den altfor fancy tittelen jeg bruker når jeg jobber i Riyadh, «Political Officer». Er det en ting, etter journalister som syrerne ikke vil ha inn i landet, så er det folk som har noe som helst tilknytning til politikk. Når de la merke til den tittelen på entrycardet så ble det oppstyr og passet mitt ble sendt rundt til minst fem forskjellig personer. Etter 20 minutter så slo det meg at det kanskje var yrkestittelen min som voldte problemer og da prøvde jeg humoristisk å si at det bare var en fancy tittel og at jeg egentlig bare var trainee. Plutselig løste alt seg og fem minutter senere var vi over grensen. Som sagt, de stoler på deg når du sier noe med overbevisning, selv om det godt kunne vært en blank løgn. Mye styr for ingenting ble det uansett, det skal sies. 

Vi var ganske spente på hva som ventet oss i Damaskus. Det var jo meldt om hele Syria var i flammer, men Damaskus var iallefall helt rolig. Nesten litt for rolig. Jeg var i Damaskus for fire år siden og da husker jeg byen som en kaotisk og pulserende by hvor rolig ikke var et beskrivende ord. Men nå var byen rolig. Veldig rolig. Og det hadde nok noe med revolusjonen å gjøre. For det var politifolk i alle rundkjøringer, slik at demonstrantene ikke skulle finne på å gjøre det samme som de gjorde i Kairo. Og mange menn i skinnjakke med våpen. Gutta i skinnjakke er sikkerhetspolitiet. De går alltid i sivil. Og alltid i skinnjakke. Så de skiller seg ut, selv om de prøver å blende seg inn. Ikke så smarte de gutta.

Det som var deilig med Damaskus var at det nesten ikke var turister og at man dermed kunne gå fredelig og rolig alle steder uten å måtte gå i kø. Det var rett og slett meget behagelig å henge rundt i en rolig by som Damaskus etter noen harde dager i Beirut. Det man ikke fikk vite var at militæret slo hardt ned på demonstranter rett uten for byen. Etter tre dager i Damaskus så var det igjen tid for å pakke sammen og kjøre tilbake til Beirut for å ta flyet derfra til Istanbul. Igjen var det usikkert om vi ville komme over grensen. Vi hørte fra flere dagen før vi dro at grensen var stengt eller kom til å stenge, så vi var ganske usikre på hva vi hadde i vente. Etter å ha sittet å ventet på at servicetaxien skulle fylles opp, så kom det endelig en sur syrer og en hyggelig jordaner og vi kunne kjøre mot grensen. Og vi passerte grensen enda lettere enn sist. Så for dem som trodde vi var midt i revolusjonen når vi var i Syria, så kunne de ikke ta mindre feil! 

Nå skal de sies at dagen etter vi forlot Syria så evakuerte blant annet Norges ambassade i Damaskus alt personell som ikke var essensielt å ha igjen og reiserådet til nordmenn ba om at all reise eller opphold var frarådet. Så vi gamblet vel litt med helsa. Men det gikk fint, og da kan man ikke klage!

Istanbul

Flyet vårt til Istanbul gikk fra Beirut. Og bare så det er sagt. Flyplassen i Beirut er nok den minst strukturerte flyplassen jeg noen gang har vært på. Vi fikk beskjed av mange at man måtte møte opp minst 2 timer før flyavgang, noe jeg syntes hørtes veldig rart ut. Så lang tid kan det da ikke ta å sjekke inn en koffert? Men det var et godt tips.
Dagen startet med en lang kø bare for å komme inn til selve innsjekkingsområdet, og så en lang kø for å sjekke inn. Og når vi kom til skranken så sa betjeningen at vi ikke kunne sjekke inn der, så vi måtte stå i en ny lang innsjekkingskø. Deretter en ny lang kø for passkontroll og deretter enda en ny kø for å gå igjennom en tredje sikkerhetskontroll. Når alt dette var unnagjort hadde vi brukt over to timer og rakk så vidt flyet! Herlig start på dagen når flyet går kl åtte om morgenen! Da var Mr Saudi mildt sagt irritert. 

Men når vi landet i Istanbul så var det som om vi var i en helt annen verden. Det var vi jo også forsåvidt, siden vi landet i Europa. Det fantes kollektivtransport, ingen prøvde å lure deg, ting gikk på tiden dit det skulle og alle var hjelpsomme uten å forlange en formue i tips for å peke ut riktig vei å gå! Deilig! Du kan se noen bilder under av oppholdet i Istanbul, som er en by jeg gjerne vil tilbake til. Der er det mye å se og mye å gjøre. 

Istedenfor å komme med en lang guidet tur om Istanbul, så vil jeg til slutt fortelle litt om hvor moro og kulturkræsjete det av og til kan være å reise hjem igjen til Saudi. For når vi skulle tilbake til Riyadh så måtte vi mellomlande i Jeddah. Og Jeddah er et artig sted, spesielt siden det er der alle pilegrimer lander når det skal til Mekka. I Islam er det slik at når du skal på pilegrimstur, så må man kle seg i et spesielt tøystykke. Eller to tøystykker for å være helt korrekt. Noe som kalles Ihramklær. Og disse plaggene må man ha på seg når man starter pilegrimsreisen. Og den starter når man går ombord på flyet til Jeddah. Av den grunn er det ustyrtelig morsomt å sitte ved gaten til flyet og observere. 

Når vi skulle dra kom det en gjeng tyrkiske pensjonister, rundt ti stykker i vanlige klær, selvfølgelig for sent ute til flyet. Men siden flyet vårt selvfølgelig var forsinket (jeg har enda ikke reist på oppsatt tid med et saudiske flyselskap) så rakk de det med god margin allikevel. Problemet deres var da at de ikke skulle på ferie, men på Hajj eller pilgrimsreise. Og da funker det ikke med vanlige klær. Så i gaten står det etterhvert ti eldre menn som kler av seg til underbuksen, (heldigvis gikk de inn på toalettet når den også skulle tas av) og prøver å svøpe seg inn i de to tøystykkene de kan ha på seg når de ankommer Jeddah. Og når flyet plutselig skal boardes og noen av de gamle mennene ikke er ferdig med avkledningen/påkledningen da blir det kaos. Humoristisk kaos etter min smak, men for dem er det jo blodig alvor. Men til slutt kom vi da alle på flyet, både oss i vanlige bukser og dem i to håndklær. 

Og om noen lurte så er det egen passkontroll i Jeddah for dem som skal på pilegrimsreise. Så jeg har enda ikke vendt meg til å se masse mannfolk i håndkler komme ut av avgangshallen med masse kofferter på slep. Det ser rart ut. Men så er nå Saudi et rart rart land. Mer om Saudi kommer jeg tilbake til ved en senere anledning. For det er enda mange historier herfra som lengter etter å bli fortalt. Men nå får dere nøye dere med noen utvalgte bilder fra vår rundtur i Midtøsten. Håper det faller i smak!

 Langs cornichen i Beirut. Første gang på tre måneder vi har sett havet og har kjent den deilige sjøluften. Det var mildt sagt deilig! 

 

Et kjent landemerke i Beirut. Et av de utbombede hotellene fra borgerkrigen. Grunnen til at det ser slik ut var at her satt det snikskyttere i ulike etasjer og skjøt, og når det ble oppdaget da forsøkte man å fjerne snikskytterne med å skyte tilbake. Da får du et slikt hotell.

Hariri moskeen og en kirke tett i tett. Dette er Beirut i et nøtteskal, og forsåvidt Libanon også. Etniske, religiøse og språklige motsetninger som alle eksisterer på samme sted.

Når er drar på byen i Beirut er det viktig å kle seg opp og oppfører seg litt mer eksklusivt enn man pleier hjemme. Det inkluderer litt ekstra penger i lommeboken for et par barrunder. 100,000 skulle da holde et par timer iallefall....

På vei til Jeita grottene så fant vi dette artige skiltet, som viste vei til et eller annet hotell/museum. Og siden vår kjære Kong Abdi var å finne der, så følte vi oss hjemme!

Ok utsikt når en kjører opp på fjelltoppene som omringer Beirut. Og enormt mye grønnere enn det er midt i ørkenen.

En dag tok vi turen til en by utenfor Beirut kalt Byblos. En by som vist skal være riktig så gammel. For min del var det bare deilig å se sjø, se båter og vandre i et landskap som lignet på det jeg kjenner fra Sørlandet.

Utsikt fra den gamle borgen i Byblos. Vakkert ikke sant? Slik utsikt får vi ikke her i Saudi, så for å være sikker på at jeg av og til ser havet så har jeg nå dette bildet som skrivebordsbakgrunn på Pcen. En savner havet ganske mye her inne i ørkenen.

Og når man er ved havet, så er det bare en ting som er akseptabelt å spise. Fersk fisk, som er grillet. (Jeg spiste kylling, det skal sies, for da viste jeg hva jeg fikk. Det gjorde ikke de andre, og de var ikke helt fornøyd med at de måtte gjøre all jobben selv med rensing og slikt)

Damaskus

 

Bilde fra innsiden av Umayyade moskeen. En gammel og meget fin moske, som er like fin som når jeg besøkte den for fire år siden.

Her ser dere en av de mest kjente gatene i gamlebyen, rett bak Umayyademoskeen. Og som dere ser, ingen turister. Så det syntes vi var deilig!

 

 

Slik ser en av Souqene ut i ti tiden. Vanligvis ville det vært masse liv her, men siden det var litt «revolusjon» så stengte alt veldig tidlig. Så sjeldent det ser så tomt ut!

 

 

Og dette er den mest kjente Souqen, hovedsouqen som leder rett til Umayyademoskeen. Helt tom den og. Ganske sykt syntes vi.

 Istanbul

 

Utsikt over Istanbul. I bakgrunnen kan du se Bosporusbroen, som knytter sammen Europa og Asia. Vi står på den europeiske siden om noen lurte. 

Og her ser man blant annet den Blå Moske i bakgrunnen. Og Hagia Sofia så vidt jeg vet.

Og her er vi inne i Hagia Sofia. Ganske vakkert og spektakulært. Stilig med alle de muslimske symbolene, selv om man kan se engler på veggen oppe til høyre og venstre, og Jesus helt bak på veggen der alteret var før det ble en moske.

 

Masse turister inne i Hagia Sofia. Og ganske mørkt. Som dere kan se!

Oversikt fra andre etasje i Hagia Sofia. Ganske vakkert.

Den Blå Moske på avstand. Majestetisk. De kunne bygge disse Ottomanerne.

Lang, Lang kø for å komme inn i Den blå moske. Men så bare ut som en moske inni. Altså mye bedre fra utsiden enn inni.

 

Inngangen til Topkapi, palasset til sultanen under Ottomanerne. Greit stort og greit fint, det skal sies!

 

Inngangen til selve residensen. Greit fin den og!

 

Utsikten fra ballkongen i palasset. Greit fin, greit vakkert. Greit!

Og til slutt: En av de gamle mennene som skal på Hajj. Og han har nettopp stått og skiftet klær, mens det ble ropt til boarding. Og nå er han stresset. Så da må det løpes til inngangen, i sine to tøystykker. Et artig syn på vei hjem til ørkenen og saudi.

Og i Saudi befinner vi oss nå. Hvor det begynner å bli skikkelig varmt. Mer om det neste gang. God helg og kos dere med Grand Prix. Det er en ting de ikke liker å se på her nede. Tenk dere: Kvinner nesten uten klær og masse homofile som tilskuere. Er det en ting saudi ikke vil ha, så er det kombinasjonene av det. Og musikk da selvfølgelig. De er ikke glad i musikk sånn i det hele heller. Dermed blir det nok lite GP på meg.

Revolusjonsturisme: Jemen i bilder

Som nevnt i forrige post så har jeg vært en tur til Jemen. Og foruten en litt klein flytur, som du kanskje allerede har lest om, så var det en fantastisk opplevelse. Landet er fattig, skittent og kaotisk, men på den andre siden enormt gjestfritt og genuint. Ja det er på mange måter det ekte Midtøsten man møter her. Så jeg tenkte jeg skulle ta dere med på en liten tur gjennom Sana'a sine gater. Og jada, det kommer nok noen halvvittige kommentarer her og der. Selv om noen av bildene taler for seg selv.

Dette er da inngangen til gamlebyen i Sana'a. Bab Al Yemen kalles den. Litt støvete som dere sikkert kan se, men den ser da ganske flott ut også i mørket.

Utenfor Bab Al Yemen sitter det masse folk og selger både det ene og det andre. Så vidt jeg forstod var det et såkalt Second Hand market, spesielt mye klær og den slags. Og for å lyse opp tilværelsen så hadde hver selger hver sin parafin lampe. Et ganske fint skue når det strekker seg et godt stykke bortover.

  

Her ser dere hvordan markedet strekker seg bortover gaten. Dessverre brukte jeg blitz, noe som fører til at parafinlampene ikke kommer like bra frem.

  

 Inne i gamlebyen møtte vi på denne krabaten inne i et hus. Jeg er enda litt usikker på bruksområdet, annet enn at de lokale var klare på at kamelen nå hadde pause. På dagtid går vist denne kamelen rundt det apparatet som du ser over og lager majones eller et eller annet lignende. Om noen har andre opplysninger så gjerne opplys!

 

Og litt bortenfor der hang det jammen meg to kameler, de også hadde lunsj pause. Nå har jeg forstått det slik at kameler ikke spiser så voldsomt mye, men det så nå ut som om de slappet godt av. Og bak dem hang President Saleh på veggen og passet på at de arbeidet.  

Det som er artig når man er på tur er alle overraskelsene en kommer over. Inne i en sidegate hørte vi noe fyrverkeri og som de globetrotterne vi er så måtte det sjekkes ut. Rundt fyrverkeriet var det samlet en masse folk, spesielt mange barn. Som dere sikkert ser. Det som skjedde var rett og slett at de feiret bryllup. Så vi tok på oss ansvaret som Wedding Crasher, Middle Eastern Style, og invitert oss selv inn. Selv om antallet damer var særs labert sammenlignet med den amerikanske versjonen, så var det veldig hyggelig.

Inne i lokalet var det som nevnt masse folk og mye musikk. Spesielt denne mannen med fløyta lagde stemning. Han blåste til han ble rød i toppen, mens kompisen prøvde å holde rytmen. Og alt ble selvfølgelig overført på det ganske store anlegget de hadde. Folk danset, klappet og det var rett og slett god stemning.

 

Her har dere da brudgommen. Han med geværet på skuldrene om du lurte. Det er tradisjon i Jemen å ha et ordentlig håndvåpen, spesielt når man gifter seg. Det sies at alle mannfolk iallefall har et våpen hver. Og mens vi Norge har blomsterbuketter, så drar de frem børsa når det skal feires. Bruden var ikke tilstede, for hun feires et annet sted sammen med den kvinnelige delen av festen. Etter hvert måtte vi også stille opp sammen med brudgommen og børsa, for å blir tatt bilde av. Vi ble etterhvert en liten attraksjon, mange kikket på oss. Som du ser ved at mange kikker rett inn i kameraet. 

  

Etter bryllupsfeiringen så tok vi oss en tur videre i gamlebyen. Til høyre, bygget som du så vidt kan skimte er en av verdens eldste moskeer. Den ble etter ryktene bygget allerede mens Profeten Mohammed levde som er greit lenge siden. Selv om den er restaurert i ettertid, så har den en sjarm man ikke finner så mange andre steder.  

  

 Her har man da en typisk handlegate i gamlebyen. Masse folk som kjører motorsykkel overalt, med masse små butikker spredd overalt. Koselig. 

 

 Rett før vi gikk hjem så møtte vi på denne karen som solgte masse gode nøtter. Så vi kjøpte en god del. Og fikk lov til å ta et bilde. Og bildet, det ble riktig så idylisk synes jeg. 

Morgenen etter var det strålende solskinn. Og til å være en by som ligger over 2000 meter over havet, så er Sana'a veldig vakker og forfriskkende. Her ser dere deler av byen, med presidentmoskeen i bakgrunnen. Grunnet opprøret der fortiden så fikk man ikke lov til å bevege seg i nærheten av den, men man kan se på avstand at her har president Saleh lagt en god del penger på bordet for å bygge.

 

Et annet utsiktbilde. Egentlig ganske kjedelig. Men noen av bildene må jo være det og. Kan ikke være dynamitt alt dere ser. 

 

Mr. Saudi og kompani på ekte Jemenittisk restaurant. Maten du ser er først og fremst verdens største brød. Ellers to lammelår, en hel fisk pluss mye annet spennende jeg bare kan det arabiske navnet på. Og det hjelper dere der hjemme ganske lite har jeg følelse av. Mett ble vi iallefall.

Slik så det da ut etter at vi hadde spist. Alt spises med hendene, og da blir det et salig kaos etterpå. Men sjeldent har jeg spist bedre herremåltid. I Saudi finnes ikke matkultur, men det finnes til gangs i Jemen. Sykt mye god mat.

På nabobordet satt disse gutta boys som gjerne ville bli tatt bilde av. Legg merke til at de ikke smiler, det få gjør når de blir tatt bilde av. Uvisst av hvilken grunn. Dere ser kanskje også de små plastposene de har lagt på bordet? De inneholder Khat. Et narkotisk stoff alle, og da mener jeg ALLE mannfolk over 15 år tygger hver dag i Jemen .Det er helt sykt, men det er en tradisjon der nede. Det kommer til å bli hele landets fall i lengden, men de fleste lever i øyeblikket så da tar de problemene når de kommer. For at khaten skal ha virkning så er det viktig å spise seg mett. Derfor spiser alle en sykt stor lunsj i ett tiden, for så å tygge kaht resten av dagen. Slapt og greit liv.

Etter lunsj gikk vi inn i et gammelt, nedslitt tidligere jødisk nabolag i Jemen. I gamledager bodde det masse jøder i Jemen, men de aller fleste har nå emigrert til Israel og andre steder. Men som dere ser så finnes mye av designet som var på husene enda, som davidstjernen på veggen. Under henger President Saleh og passer på.

Her ser dere også et gammelt jødisk hus. Vakkert, men nedslitt.

Det var veldig gøy å bli tatt bilde av. Guttene foran her har nettopp stilt seg opp på bildet og får nå sett seg selv. Du kan se de liker det godt. I bakgrunnen ser du en liten søt unge og en ivrig far. Han mente han sønnen også måtte bli tatt bilde av. Og som snill nordmann så gjorde jeg selvfølgelig som far sa.

En skikkelig søt gut. Men legg merke til, han smiler heller ikke. Alvorlige folk jemenitter, iallefall når de blir tatt bilde av. Ellers smiler de hele tiden.

Inne i et lite hulerom, det er vel nesten det man må kalle det, satt denne karen og ropte på oss. Om du legger merke til hans venstre kinn, som buler, så er han godt i gang med khattyggingen allerede. Men han inviterte oss inn til å spille dataspill med ungene og se på bilder av President Saleh. Han var så fornøyd med bildene av Saleh at han ville vise dem til oss. Og slikt blir det bilder av. Men da bilder av en mann som tygger khat mens han ser på bilder av President Saleh.

Enda i det jødiske nabolaget. Her ser dere en meget gammel tredør, hvor en også kan skimte davidstjernen.

Her har vi da et av de berømmelige Khat markedene. Vi kom litt sent, så det verste trøkket var allerede over. Men her selges det kaht for store summer hver dag, og det er et lett produkt å selge. For alle vil kjøpe.

Guiden vår behøvde litt kaht for å greie å kjøre oss videre. Så da måtte han handle inn litt. Han tilbød oss også en god klump, men vi takket pent nei. Hadde sikkert vært artig å prøve, men det får bli en annen gang.

Etterhvert dro vi opp i fjellsiden litt utenfor Sana'a. Og som dere ser så stod det masse biler parkert på utsiktpunktene. Nå tenker dere sikkert at det var masse jemenitter som dro opp for å nyte utsikten. Og dere har delvis rett. De kjører bilene sine opp i fjellsiden, tar med seg et par kompiser og noen poser khat og blir sittende der hele kvelden å tygge. Lett liv, det skal sies.

 

Oppe i fjellsiden var det også et flott momument, som ble kalt det egyptiske monument. Så der tok vi en pause for å nyte utsikten. Uten khat da, vel og merke.  

Her er enda en kompis vi møtte på utsiktspunktet. Som også ville bli tatt bilde av, og uten å smile selvfølgelig. Det som er morsomt er at han er kledd i typisk jemenittiske klær. En Thobe, altså en kjoleaktig ting under. En jakke over og et belte med en Jambiya. En dolk som alle i Jemen bærer med seg over alt. Jemen er et stammesamfunn og det kan man spesielt merke på alle typer våpen som er synlige over alt. Jeg synes han er ganske kjekk. Tøffing er han iallefall, med en kniv som kan kutte det meste i to. Og det lett tilgjengelig også!

Flere litt kjedelige bilder. Utsikt over Sana'a sett fra fjellet. Presidentmoskeen i bakgrunnen også her.

Og enda mer utsikt. Jada, kjedelig ser den.

Utenfor utsiktspunktet stod det en kar og lagde noe som skal være en form for jemenittisk fast food. Egg, hvete + noe fett og lignende. Veldig billig og veldig populært. Spesielt om du må fylle magen før khat tyggingen. Ungen flokket seg rundt ham, men plutselig så merket de kameraet. Da ble ikke maten like viktig.

Denne karen var første gutt som turte å spørre om å bli tatt bilde av. Uten å smile så klart. Men stram i blikket er han og han god til å posere. Blikket til han som selger mat er vel enda strammere, om ikke litt flørtende. Og selvfølgelig med khaten godt plassert i kinnet.

Etterhvert så kom det flere unger som ville være med på bildeleken. Og jeg synes det bare var gøy, så jeg spilte med. Kompisen min fra forrige bilde var da blitt så rutinert at han lagde grimaser på hvert bilde, mens de andre poserte. Artige barn uansett, og alltid blide. Jemenitter er et avslappet, men et veldig vennlig folkeslag. Jada en enorm generalisering, men det er min blogg og mine generaliseringer.

Helt til slutt et bilde som på en måte oppsummere Jemen. Hyggelige og blide folk, som slapper av og tygger khat. Disse gutta hadde kjørt bilden opp på fjellet og inviterte oss inn for å slappe av med litt khat. Som dere ser er det ikke store plassen, så vi måtte pent avslå, men humøret deres ble ikke dårligere av den grunn. Tipper nok Khaten hadde en medvirkende del av det ansvaret.

Det var en liten rundtur i Jemen. Nestegang dere dropper innom bloggen er jeg nok tilbake i Saudi, uten Khat, men med nye historier. Forhåpentligvis.

PS: For dere som absolutt ikke får nok av historier fra Saudi, så har jeg et lite tips til. Jeg burde vel ikke nevne dette, mest for min egen del, men min gode venn Knut Melvær har startet en podcast på nettet dere burde sjekke ut. Første episode handler om en viss Mr. Saudi som bor, ja du tippet riktig, i Saudi. Alle radiokanaler rundt om i Norge, dere bør bare hyre inn Mr Melvær først som sist, for makan til behagelig radiostemme må man lete lenge etter. Mr Saudi sin stemme derimot er litt preget av at samtalen går over Skype, men artig er det lell.
Trykk på denne linken for å bli tatt videre til første episode av Teori i Praksis