Vanlig turisme og revolusjonsturisme midt under den arabiske våren!

Det går ikke alltid så kjapt i svingene her i Saudi. Heller ikke på bloggfronten. Det er rett og slett såpass mye som skjer, så det å få tid til å sette seg ned å skrive det er vanskelig. Men nå er det endelig litt fritid til stede og den får jeg vel benytte til å hoste opp noen velformulerte ord om påsketuren vi dro på. Beirut- Damaskus-Istanbul. I den rekkefølgen

Beirut

Beirut er en spesiell by. Den ligger i Midtøsten, men opptrer ikke som om den er i dette området. Og når man da i tillegg kommer fra Riyadh, midt inne i ørkenen, så er Beirut veldig spesiell. Vi landet midt på dagen og etter en ti minutters deilig «hasling» av iallefall 20 taxisjåfører som alle prøvde å få oss inn i deres bil, så fikk vi en sjåfør som bare lurte oss litt, ikke mye. Og det var da jeg merket at å bo i Saudi gjør noe med en. Ikke nødvendigvis positivt. For på veien inn til hotellet, så tok jeg meg i å peke på damer i skjørt. Damer som ikke dekket seg til. Og damer som kjørte bil. Spesielt det siste var nesten litt eksotisk for det hadde man ikke sett på flere måneder. Det sier vel det som trenges å sies om Saudi når en dame bak rattet er noe en prøver å ta bilde av som turist. 

Grunnen vi dro til Beirut var rett og slett for å leve livet, å gjøre alt det man ikke kan i Saudi. Spasere i shorts, ta en øl til maten, gå på nattklubb, prate med ukjente personer av det andre kjønn, se havet og ja leve livet. Og det gjorde vi tre dager til enda. Turist om dagen og helt om natten. En blir ganske sliten av det, så når dagen kom for avreise til Syria så var det ikke bare meg som var litt klar for et par slappe dager.

Det var bare et lite problem. Det var bitte litte granne uroligheter i Syria.

Damaskus

For å komme oss over grensen, spesielt pga urolighetene så valgte vi å leie en privatsjåfør som hadde kjørt over grensen mange ganger før, slik at vi var sikre på at vi skulle komme oss over. Når vi møtte vår hyggelige sjåfør på hotellet, så hadde han et spørsmål vi måtte svare på før vi fikk sitte på. Nei han spurte ikke hva vi het, hvor vi var fra, om vi likte Libanon. Han kikket oss i øynene og spurte kort «Journalists?». Jeg som hadde både PC og speilreflekskamera i veska tenkte at nå var vi litt ille ute siden det ofte er utstyret journalister tar med seg. Men vi svarte begge klart nei og da var det vist greit. De stoler iallefall på oss i midtøsten, det skal de ha. 

Vi hadde valgt en ganske kjip dag å reise, siste dag i påska, noe som i teorien ville føre til lange køer over grenseovergangen, fordi mange skulle hjem. Noe som ikke skjedde i det hele tatt. Etter å ha kjørt en god time fra Beirut så ankom vi grensa og der var det nesten ikke en bil. Det var nesten ikke et menneske som skulle krysse grensen, så vi gikk rett frem til passkontrollen og krysset fingrene våre på at vi skulle slippe inn! Og alt gikk som smurt. Eller nesten. For jeg var dum nok til å skrive opp den altfor fancy tittelen jeg bruker når jeg jobber i Riyadh, «Political Officer». Er det en ting, etter journalister som syrerne ikke vil ha inn i landet, så er det folk som har noe som helst tilknytning til politikk. Når de la merke til den tittelen på entrycardet så ble det oppstyr og passet mitt ble sendt rundt til minst fem forskjellig personer. Etter 20 minutter så slo det meg at det kanskje var yrkestittelen min som voldte problemer og da prøvde jeg humoristisk å si at det bare var en fancy tittel og at jeg egentlig bare var trainee. Plutselig løste alt seg og fem minutter senere var vi over grensen. Som sagt, de stoler på deg når du sier noe med overbevisning, selv om det godt kunne vært en blank løgn. Mye styr for ingenting ble det uansett, det skal sies. 

Vi var ganske spente på hva som ventet oss i Damaskus. Det var jo meldt om hele Syria var i flammer, men Damaskus var iallefall helt rolig. Nesten litt for rolig. Jeg var i Damaskus for fire år siden og da husker jeg byen som en kaotisk og pulserende by hvor rolig ikke var et beskrivende ord. Men nå var byen rolig. Veldig rolig. Og det hadde nok noe med revolusjonen å gjøre. For det var politifolk i alle rundkjøringer, slik at demonstrantene ikke skulle finne på å gjøre det samme som de gjorde i Kairo. Og mange menn i skinnjakke med våpen. Gutta i skinnjakke er sikkerhetspolitiet. De går alltid i sivil. Og alltid i skinnjakke. Så de skiller seg ut, selv om de prøver å blende seg inn. Ikke så smarte de gutta.

Det som var deilig med Damaskus var at det nesten ikke var turister og at man dermed kunne gå fredelig og rolig alle steder uten å måtte gå i kø. Det var rett og slett meget behagelig å henge rundt i en rolig by som Damaskus etter noen harde dager i Beirut. Det man ikke fikk vite var at militæret slo hardt ned på demonstranter rett uten for byen. Etter tre dager i Damaskus så var det igjen tid for å pakke sammen og kjøre tilbake til Beirut for å ta flyet derfra til Istanbul. Igjen var det usikkert om vi ville komme over grensen. Vi hørte fra flere dagen før vi dro at grensen var stengt eller kom til å stenge, så vi var ganske usikre på hva vi hadde i vente. Etter å ha sittet å ventet på at servicetaxien skulle fylles opp, så kom det endelig en sur syrer og en hyggelig jordaner og vi kunne kjøre mot grensen. Og vi passerte grensen enda lettere enn sist. Så for dem som trodde vi var midt i revolusjonen når vi var i Syria, så kunne de ikke ta mindre feil! 

Nå skal de sies at dagen etter vi forlot Syria så evakuerte blant annet Norges ambassade i Damaskus alt personell som ikke var essensielt å ha igjen og reiserådet til nordmenn ba om at all reise eller opphold var frarådet. Så vi gamblet vel litt med helsa. Men det gikk fint, og da kan man ikke klage!

Istanbul

Flyet vårt til Istanbul gikk fra Beirut. Og bare så det er sagt. Flyplassen i Beirut er nok den minst strukturerte flyplassen jeg noen gang har vært på. Vi fikk beskjed av mange at man måtte møte opp minst 2 timer før flyavgang, noe jeg syntes hørtes veldig rart ut. Så lang tid kan det da ikke ta å sjekke inn en koffert? Men det var et godt tips.
Dagen startet med en lang kø bare for å komme inn til selve innsjekkingsområdet, og så en lang kø for å sjekke inn. Og når vi kom til skranken så sa betjeningen at vi ikke kunne sjekke inn der, så vi måtte stå i en ny lang innsjekkingskø. Deretter en ny lang kø for passkontroll og deretter enda en ny kø for å gå igjennom en tredje sikkerhetskontroll. Når alt dette var unnagjort hadde vi brukt over to timer og rakk så vidt flyet! Herlig start på dagen når flyet går kl åtte om morgenen! Da var Mr Saudi mildt sagt irritert. 

Men når vi landet i Istanbul så var det som om vi var i en helt annen verden. Det var vi jo også forsåvidt, siden vi landet i Europa. Det fantes kollektivtransport, ingen prøvde å lure deg, ting gikk på tiden dit det skulle og alle var hjelpsomme uten å forlange en formue i tips for å peke ut riktig vei å gå! Deilig! Du kan se noen bilder under av oppholdet i Istanbul, som er en by jeg gjerne vil tilbake til. Der er det mye å se og mye å gjøre. 

Istedenfor å komme med en lang guidet tur om Istanbul, så vil jeg til slutt fortelle litt om hvor moro og kulturkræsjete det av og til kan være å reise hjem igjen til Saudi. For når vi skulle tilbake til Riyadh så måtte vi mellomlande i Jeddah. Og Jeddah er et artig sted, spesielt siden det er der alle pilegrimer lander når det skal til Mekka. I Islam er det slik at når du skal på pilegrimstur, så må man kle seg i et spesielt tøystykke. Eller to tøystykker for å være helt korrekt. Noe som kalles Ihramklær. Og disse plaggene må man ha på seg når man starter pilegrimsreisen. Og den starter når man går ombord på flyet til Jeddah. Av den grunn er det ustyrtelig morsomt å sitte ved gaten til flyet og observere. 

Når vi skulle dra kom det en gjeng tyrkiske pensjonister, rundt ti stykker i vanlige klær, selvfølgelig for sent ute til flyet. Men siden flyet vårt selvfølgelig var forsinket (jeg har enda ikke reist på oppsatt tid med et saudiske flyselskap) så rakk de det med god margin allikevel. Problemet deres var da at de ikke skulle på ferie, men på Hajj eller pilgrimsreise. Og da funker det ikke med vanlige klær. Så i gaten står det etterhvert ti eldre menn som kler av seg til underbuksen, (heldigvis gikk de inn på toalettet når den også skulle tas av) og prøver å svøpe seg inn i de to tøystykkene de kan ha på seg når de ankommer Jeddah. Og når flyet plutselig skal boardes og noen av de gamle mennene ikke er ferdig med avkledningen/påkledningen da blir det kaos. Humoristisk kaos etter min smak, men for dem er det jo blodig alvor. Men til slutt kom vi da alle på flyet, både oss i vanlige bukser og dem i to håndklær. 

Og om noen lurte så er det egen passkontroll i Jeddah for dem som skal på pilegrimsreise. Så jeg har enda ikke vendt meg til å se masse mannfolk i håndkler komme ut av avgangshallen med masse kofferter på slep. Det ser rart ut. Men så er nå Saudi et rart rart land. Mer om Saudi kommer jeg tilbake til ved en senere anledning. For det er enda mange historier herfra som lengter etter å bli fortalt. Men nå får dere nøye dere med noen utvalgte bilder fra vår rundtur i Midtøsten. Håper det faller i smak!

 Langs cornichen i Beirut. Første gang på tre måneder vi har sett havet og har kjent den deilige sjøluften. Det var mildt sagt deilig! 

 

Et kjent landemerke i Beirut. Et av de utbombede hotellene fra borgerkrigen. Grunnen til at det ser slik ut var at her satt det snikskyttere i ulike etasjer og skjøt, og når det ble oppdaget da forsøkte man å fjerne snikskytterne med å skyte tilbake. Da får du et slikt hotell.

Hariri moskeen og en kirke tett i tett. Dette er Beirut i et nøtteskal, og forsåvidt Libanon også. Etniske, religiøse og språklige motsetninger som alle eksisterer på samme sted.

Når er drar på byen i Beirut er det viktig å kle seg opp og oppfører seg litt mer eksklusivt enn man pleier hjemme. Det inkluderer litt ekstra penger i lommeboken for et par barrunder. 100,000 skulle da holde et par timer iallefall....

På vei til Jeita grottene så fant vi dette artige skiltet, som viste vei til et eller annet hotell/museum. Og siden vår kjære Kong Abdi var å finne der, så følte vi oss hjemme!

Ok utsikt når en kjører opp på fjelltoppene som omringer Beirut. Og enormt mye grønnere enn det er midt i ørkenen.

En dag tok vi turen til en by utenfor Beirut kalt Byblos. En by som vist skal være riktig så gammel. For min del var det bare deilig å se sjø, se båter og vandre i et landskap som lignet på det jeg kjenner fra Sørlandet.

Utsikt fra den gamle borgen i Byblos. Vakkert ikke sant? Slik utsikt får vi ikke her i Saudi, så for å være sikker på at jeg av og til ser havet så har jeg nå dette bildet som skrivebordsbakgrunn på Pcen. En savner havet ganske mye her inne i ørkenen.

Og når man er ved havet, så er det bare en ting som er akseptabelt å spise. Fersk fisk, som er grillet. (Jeg spiste kylling, det skal sies, for da viste jeg hva jeg fikk. Det gjorde ikke de andre, og de var ikke helt fornøyd med at de måtte gjøre all jobben selv med rensing og slikt)

Damaskus

 

Bilde fra innsiden av Umayyade moskeen. En gammel og meget fin moske, som er like fin som når jeg besøkte den for fire år siden.

Her ser dere en av de mest kjente gatene i gamlebyen, rett bak Umayyademoskeen. Og som dere ser, ingen turister. Så det syntes vi var deilig!

 

 

Slik ser en av Souqene ut i ti tiden. Vanligvis ville det vært masse liv her, men siden det var litt «revolusjon» så stengte alt veldig tidlig. Så sjeldent det ser så tomt ut!

 

 

Og dette er den mest kjente Souqen, hovedsouqen som leder rett til Umayyademoskeen. Helt tom den og. Ganske sykt syntes vi.

 Istanbul

 

Utsikt over Istanbul. I bakgrunnen kan du se Bosporusbroen, som knytter sammen Europa og Asia. Vi står på den europeiske siden om noen lurte. 

Og her ser man blant annet den Blå Moske i bakgrunnen. Og Hagia Sofia så vidt jeg vet.

Og her er vi inne i Hagia Sofia. Ganske vakkert og spektakulært. Stilig med alle de muslimske symbolene, selv om man kan se engler på veggen oppe til høyre og venstre, og Jesus helt bak på veggen der alteret var før det ble en moske.

 

Masse turister inne i Hagia Sofia. Og ganske mørkt. Som dere kan se!

Oversikt fra andre etasje i Hagia Sofia. Ganske vakkert.

Den Blå Moske på avstand. Majestetisk. De kunne bygge disse Ottomanerne.

Lang, Lang kø for å komme inn i Den blå moske. Men så bare ut som en moske inni. Altså mye bedre fra utsiden enn inni.

 

Inngangen til Topkapi, palasset til sultanen under Ottomanerne. Greit stort og greit fint, det skal sies!

 

Inngangen til selve residensen. Greit fin den og!

 

Utsikten fra ballkongen i palasset. Greit fin, greit vakkert. Greit!

Og til slutt: En av de gamle mennene som skal på Hajj. Og han har nettopp stått og skiftet klær, mens det ble ropt til boarding. Og nå er han stresset. Så da må det løpes til inngangen, i sine to tøystykker. Et artig syn på vei hjem til ørkenen og saudi.

Og i Saudi befinner vi oss nå. Hvor det begynner å bli skikkelig varmt. Mer om det neste gang. God helg og kos dere med Grand Prix. Det er en ting de ikke liker å se på her nede. Tenk dere: Kvinner nesten uten klær og masse homofile som tilskuere. Er det en ting saudi ikke vil ha, så er det kombinasjonene av det. Og musikk da selvfølgelig. De er ikke glad i musikk sånn i det hele heller. Dermed blir det nok lite GP på meg.