Revolusjonsturisme er vel et begrep som ikke brukes for ofte, men det kan vel settes som merkeslapp på min lille tur til Jemen. For ja, jeg har vært en liten svipptur til Sana'a, hovedstaden i Jemen, hvor det fortiden er litt uro. Det politiske skal jeg overlate til andre å vurdere, men jeg tenkte å ta dere trofaste blogglesere med på en liten tur til et land som på mange måter er den rake motsetningen av Saudi-Arabia. Fattige, men genuine. Genuinitet er noe en ikke finner her i Saudi, men som man finner i store magedrag i Jemen. Men før lysebildeshowet kan begynne (ikke hver redd, ingen bilder av meg i lite klær på en badestrand som det oftest er i slike feriepresentasjoner) så må det fortelles et par hverdagshistorier fra Saudi-Arabia. Og det å reise med fly i dette landet det er pokker meg noe for seg selv.
Vi møtte opp på flyplassen her i Riaydh og til alles overraskelse var flyet presis og alt var klart. Tipper det var noen få av de andre passasjerene som reagerte på at noen hvite mannfolk skulle med fly ned til Jemen, for vi var de eneste som var i nærheten av vestlige menn. Jemen er liksom ikke «i vinden» for tiden som feriemål for å si det sånn.
Jeg er på vei inn i flyet, men blir som vanlig stoppet av en sikkerhetssjef for å vise billett og pass. Han kikker litt i passet og roper plutselig, «Stamp, Stamp». Jeg skjønner lite, men prøver å vise at jeg har visum til Jemen, noe han ikke kunne brydd seg mindre om. Igjen roper han «stamp, where is stamp?». Som de fleste vet, så er passet et sted det ofte er mer enn ett stempel. Etter en deilig dialog som gikk på et nivå som dette, Meg: What stamp? Vakten: Where is stamp? Meg: Which kind of stamp? Vakten: Stamp, Stamp? Meg: I'm sorry, I don't understand: Vakten: Where is stamp? Plutselig forstod jeg hva han mente. Det holder å hyle STAMP nok ganger, så tar jeg det til slutt. For Saudi er et morsomt land. Her må man ha tillatelse for å komme inn i landet, men også tillatelse for å forlate landet. Og stempelet han ville ha, var tillatelsen på at jeg fikk lov til å forlate dette fantastiske landet. Til slutt fant jeg det, han smilte og ønsket meg god reise. Men det var bare starten.
For Saudi er et land hvor menn styrer. Og kvinner skal dekke seg til og ikke omgås med menn utenfor sin slekt. Da blir flyreiser vanskelig. Ofte kommer kvinner sammen med en mann, han har de flere av konene med seg på tur, som tilsammen ofte kan være en del kvinner. Og de må for ALL DEL ikke sitte ved siden av menn. Spesielt folk som meg, som er hedninger og skal til helvete uansett. Så da styrer disse mannfolkene noe enormt med å passe på at alle kvinnene i deres entourage ikke blir sittende ved siden av mann. Noe som i seg selv er litt vanskelig i et fly. Derfor er det ofte kaos ganske lenge før alle har satt seg ned på plassene sine. Eller plassene sine er å dra den litt langt. Ingen her bryr seg egentlig om at man har et sete som er reservert. Folk setter seg bare der de føler for. Noe som bare gjør plasseringen av kvinner enda verre. Jeg sier som alltid, heia Saudi.
Menn er menn. Ofte av den litt dårlige sorten her nede. For på flyene finnes det flyvertinner. Selvfølgelig er dette kvinner. Og like selvfølgelig ikke saudiske kvinner, for de skal for det første ikke jobbe og for det andre ikke mingle med andre menn. Da er jobben som flyvertinne helt utelukket. Alle flyvertinnene er da fra asia og kvinner. Menn her nede har lite respekt for kvinner. Enda mindre respekt for gjestearbeidere. På fly finnes det ofte noen regler. Som å slå opp seteryggen, ikke ha på mobil osv. Dette er det flyvertinnene som skal håndheve. Er det noen som lukter et problem?
Ja for her tar gutta boys ned stolryggen, de tar ned bordet og ringer i telefonen når flyet tar av. Flyvertinnene kommer pent bort og informerer; gutta boys gir faen. Ingen kvinne skal fortelle dem hva de skal gjøre. I tillegg er ikke gutta boys så smarte. For de lar selvfølgelig mobilen stå på under hele flyturen, men de glemmer alltid å slå av lyden. Dermed hører man med jevne mellomrom at en telefon ringer eller at det tikker inn en melding. Deilig.
Noen av den yngre garden, 20 +, og nok blant de rike her nede satt også på flyet. Og de var konsekvent uhøflige mot de kvinnelige flyvertinnene. Rett og slett fordi de selv mente de var helt greit. De var menn og kunne gjøre det de selv ville. En gjestearbeider og i tillegg en kvinne, fikk bare finne seg i det. Jeg var centimeter fra å sette fyr på krøllene til disse gutta.
Rett før avgang, iallefall når man flyr med saudiske flyselskap så kommer det annonsering over høyttaleren. Noe som dette «This is a passage of what Prophet Mohammad said before he went on a travel» og så kommer det en bønn på et par minutter. Deretter begynner å flyet å kjøre. Vi er iallefall beskyttet fra høyeste hold.
Allerede er teksten blitt ganske lang. Og enda har vi ikke lettet. Så jeg skal komprimere det som er å si. Selve flyturen forløp som andre flyturer. Helt til vi nærmer oss bakken. For tror det er et eller annet i drikkevannet her nede, for det er veldig viktig for alle å være først ut av flyet. Det vil da si at man må først ut at setet sitt for å få tak i bagasjen i hylla slik at man kommer seg først ut. Så med en gang flyet treffer bakken så våkner folk. Mobilene som ikke var på under flyturen er nå iallefall påskrudd og det ringer over alt. Folk er allerede på vei opp av setene og klare for å komme seg ut. Til å være et samfunn hvor det å komme tidsnok ikke eksisterer, så er det imponerende hvor kjapt alle har det når de sitter på et fly.
Ja en ting til. Eller to. Her serverer de mat på flyturer som tar en time og tyve minutter. 3 flyvertinner og et fullt fly. Det innebærer at de har dårlig tid. På vei hjem fra Sana'a greide de å rydde vekk siste matfat 2 minutter før flyet traff bakken. Og da var det flere som klagde, mannfolk selvfølgelig, over at de ikke hadde fått påfyll på teen eller litt ekstra vann. Av og til lurer jeg på om noen folk her, mannfolk igjen, noen ganger ser lenger enn sin egen navle. Selvsentrerthet er de verdensmestre i.
Ting nummer to. Flyplassen i Sanaa er nok en av verdens fem verste hovedstadsflyplasser. Den er en slitt versjon av Kjevik i Kristiansand og enda mindre. Vi ble kjørt ut til flyet i buss. Der ble vi sluppet ut en og en foran flyet, for der lå all bagasjen på bakken. For de har ikke fingerID og slikt i Jemen. Der går man ut på bakken og peker på den bagasjen som en eier, og da blir den lempet inn i flyet. Det tar tid, spesielt når alle her nede har med seg minst tre kofferter hver.
Deretter står vi i kø i flytrappen. En kø som ikke beveger seg. Først tenkte jeg at det var fordi en av mannfolkene med en del koner på slep måtte plassere dem i sikkerhet fra oss hedenske vestlige og andre skumle mannfolk. Men neida, det er sikkerhetskontroll på vei inn i flyet. Saudiske flyselskap stoler altså ikke på sikkerhetsjekken på flyplassen, så de har en egen sikkerhetsjekk før man går inn i flyet. Hvor alt blir gjennomsøkt. Det tar også tid. Ting tar med andre ord lang tid.
Jeg har tidligere uttrykt min irritasjon for både det ene og det andre her på bloggen. Også den litt ironsike ideen om å skrive en bok dedikert til dette temaet. Sitatet «jeg misliker folk», står iallefall sterkt etter noen flyturer her nede i Saudi. Eller det bør kanskje omformuleres til «jeg misliker rike mannfolk på flyturer på den arabiske halvkule». Men nå er jeg rar også. Og jeg tipper jeg var den eneste på hele flyturen som reagerte på noe som helst. Det er slik det skal være her nede. Ingen hedensk hvit vestlig gutt skal komme å si noe annet. Jeg er jo tross alt bare en gjestearbeider jeg og. Men heldigvis ikke kvinne. Det må jeg ærlig innrømme at jeg er glad for. For det kan ikke være lett, spesielt når du har den beste sorten av mannfolk innesperret i et fly og man kan ikke stikke av fra problemet. Ikke si at det er overraskende om du plutselig hører om en flyvertinne som har forlatt flyet i fallskjerm en gang i fremtiden. Da tipper jeg det var her nede det hendte. For den tålmodigheten disse damene har, den er imponerende!
Siden dette ble en altfor lang tekst (denne kunne blitt sykt mye lengre) så flytter jeg bilder og slikt fra Jemen til en ny post. Gi meg en dag eller to. To be continued!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar