Vanlig turisme og revolusjonsturisme midt under den arabiske våren!

Det går ikke alltid så kjapt i svingene her i Saudi. Heller ikke på bloggfronten. Det er rett og slett såpass mye som skjer, så det å få tid til å sette seg ned å skrive det er vanskelig. Men nå er det endelig litt fritid til stede og den får jeg vel benytte til å hoste opp noen velformulerte ord om påsketuren vi dro på. Beirut- Damaskus-Istanbul. I den rekkefølgen

Beirut

Beirut er en spesiell by. Den ligger i Midtøsten, men opptrer ikke som om den er i dette området. Og når man da i tillegg kommer fra Riyadh, midt inne i ørkenen, så er Beirut veldig spesiell. Vi landet midt på dagen og etter en ti minutters deilig «hasling» av iallefall 20 taxisjåfører som alle prøvde å få oss inn i deres bil, så fikk vi en sjåfør som bare lurte oss litt, ikke mye. Og det var da jeg merket at å bo i Saudi gjør noe med en. Ikke nødvendigvis positivt. For på veien inn til hotellet, så tok jeg meg i å peke på damer i skjørt. Damer som ikke dekket seg til. Og damer som kjørte bil. Spesielt det siste var nesten litt eksotisk for det hadde man ikke sett på flere måneder. Det sier vel det som trenges å sies om Saudi når en dame bak rattet er noe en prøver å ta bilde av som turist. 

Grunnen vi dro til Beirut var rett og slett for å leve livet, å gjøre alt det man ikke kan i Saudi. Spasere i shorts, ta en øl til maten, gå på nattklubb, prate med ukjente personer av det andre kjønn, se havet og ja leve livet. Og det gjorde vi tre dager til enda. Turist om dagen og helt om natten. En blir ganske sliten av det, så når dagen kom for avreise til Syria så var det ikke bare meg som var litt klar for et par slappe dager.

Det var bare et lite problem. Det var bitte litte granne uroligheter i Syria.

Damaskus

For å komme oss over grensen, spesielt pga urolighetene så valgte vi å leie en privatsjåfør som hadde kjørt over grensen mange ganger før, slik at vi var sikre på at vi skulle komme oss over. Når vi møtte vår hyggelige sjåfør på hotellet, så hadde han et spørsmål vi måtte svare på før vi fikk sitte på. Nei han spurte ikke hva vi het, hvor vi var fra, om vi likte Libanon. Han kikket oss i øynene og spurte kort «Journalists?». Jeg som hadde både PC og speilreflekskamera i veska tenkte at nå var vi litt ille ute siden det ofte er utstyret journalister tar med seg. Men vi svarte begge klart nei og da var det vist greit. De stoler iallefall på oss i midtøsten, det skal de ha. 

Vi hadde valgt en ganske kjip dag å reise, siste dag i påska, noe som i teorien ville føre til lange køer over grenseovergangen, fordi mange skulle hjem. Noe som ikke skjedde i det hele tatt. Etter å ha kjørt en god time fra Beirut så ankom vi grensa og der var det nesten ikke en bil. Det var nesten ikke et menneske som skulle krysse grensen, så vi gikk rett frem til passkontrollen og krysset fingrene våre på at vi skulle slippe inn! Og alt gikk som smurt. Eller nesten. For jeg var dum nok til å skrive opp den altfor fancy tittelen jeg bruker når jeg jobber i Riyadh, «Political Officer». Er det en ting, etter journalister som syrerne ikke vil ha inn i landet, så er det folk som har noe som helst tilknytning til politikk. Når de la merke til den tittelen på entrycardet så ble det oppstyr og passet mitt ble sendt rundt til minst fem forskjellig personer. Etter 20 minutter så slo det meg at det kanskje var yrkestittelen min som voldte problemer og da prøvde jeg humoristisk å si at det bare var en fancy tittel og at jeg egentlig bare var trainee. Plutselig løste alt seg og fem minutter senere var vi over grensen. Som sagt, de stoler på deg når du sier noe med overbevisning, selv om det godt kunne vært en blank løgn. Mye styr for ingenting ble det uansett, det skal sies. 

Vi var ganske spente på hva som ventet oss i Damaskus. Det var jo meldt om hele Syria var i flammer, men Damaskus var iallefall helt rolig. Nesten litt for rolig. Jeg var i Damaskus for fire år siden og da husker jeg byen som en kaotisk og pulserende by hvor rolig ikke var et beskrivende ord. Men nå var byen rolig. Veldig rolig. Og det hadde nok noe med revolusjonen å gjøre. For det var politifolk i alle rundkjøringer, slik at demonstrantene ikke skulle finne på å gjøre det samme som de gjorde i Kairo. Og mange menn i skinnjakke med våpen. Gutta i skinnjakke er sikkerhetspolitiet. De går alltid i sivil. Og alltid i skinnjakke. Så de skiller seg ut, selv om de prøver å blende seg inn. Ikke så smarte de gutta.

Det som var deilig med Damaskus var at det nesten ikke var turister og at man dermed kunne gå fredelig og rolig alle steder uten å måtte gå i kø. Det var rett og slett meget behagelig å henge rundt i en rolig by som Damaskus etter noen harde dager i Beirut. Det man ikke fikk vite var at militæret slo hardt ned på demonstranter rett uten for byen. Etter tre dager i Damaskus så var det igjen tid for å pakke sammen og kjøre tilbake til Beirut for å ta flyet derfra til Istanbul. Igjen var det usikkert om vi ville komme over grensen. Vi hørte fra flere dagen før vi dro at grensen var stengt eller kom til å stenge, så vi var ganske usikre på hva vi hadde i vente. Etter å ha sittet å ventet på at servicetaxien skulle fylles opp, så kom det endelig en sur syrer og en hyggelig jordaner og vi kunne kjøre mot grensen. Og vi passerte grensen enda lettere enn sist. Så for dem som trodde vi var midt i revolusjonen når vi var i Syria, så kunne de ikke ta mindre feil! 

Nå skal de sies at dagen etter vi forlot Syria så evakuerte blant annet Norges ambassade i Damaskus alt personell som ikke var essensielt å ha igjen og reiserådet til nordmenn ba om at all reise eller opphold var frarådet. Så vi gamblet vel litt med helsa. Men det gikk fint, og da kan man ikke klage!

Istanbul

Flyet vårt til Istanbul gikk fra Beirut. Og bare så det er sagt. Flyplassen i Beirut er nok den minst strukturerte flyplassen jeg noen gang har vært på. Vi fikk beskjed av mange at man måtte møte opp minst 2 timer før flyavgang, noe jeg syntes hørtes veldig rart ut. Så lang tid kan det da ikke ta å sjekke inn en koffert? Men det var et godt tips.
Dagen startet med en lang kø bare for å komme inn til selve innsjekkingsområdet, og så en lang kø for å sjekke inn. Og når vi kom til skranken så sa betjeningen at vi ikke kunne sjekke inn der, så vi måtte stå i en ny lang innsjekkingskø. Deretter en ny lang kø for passkontroll og deretter enda en ny kø for å gå igjennom en tredje sikkerhetskontroll. Når alt dette var unnagjort hadde vi brukt over to timer og rakk så vidt flyet! Herlig start på dagen når flyet går kl åtte om morgenen! Da var Mr Saudi mildt sagt irritert. 

Men når vi landet i Istanbul så var det som om vi var i en helt annen verden. Det var vi jo også forsåvidt, siden vi landet i Europa. Det fantes kollektivtransport, ingen prøvde å lure deg, ting gikk på tiden dit det skulle og alle var hjelpsomme uten å forlange en formue i tips for å peke ut riktig vei å gå! Deilig! Du kan se noen bilder under av oppholdet i Istanbul, som er en by jeg gjerne vil tilbake til. Der er det mye å se og mye å gjøre. 

Istedenfor å komme med en lang guidet tur om Istanbul, så vil jeg til slutt fortelle litt om hvor moro og kulturkræsjete det av og til kan være å reise hjem igjen til Saudi. For når vi skulle tilbake til Riyadh så måtte vi mellomlande i Jeddah. Og Jeddah er et artig sted, spesielt siden det er der alle pilegrimer lander når det skal til Mekka. I Islam er det slik at når du skal på pilegrimstur, så må man kle seg i et spesielt tøystykke. Eller to tøystykker for å være helt korrekt. Noe som kalles Ihramklær. Og disse plaggene må man ha på seg når man starter pilegrimsreisen. Og den starter når man går ombord på flyet til Jeddah. Av den grunn er det ustyrtelig morsomt å sitte ved gaten til flyet og observere. 

Når vi skulle dra kom det en gjeng tyrkiske pensjonister, rundt ti stykker i vanlige klær, selvfølgelig for sent ute til flyet. Men siden flyet vårt selvfølgelig var forsinket (jeg har enda ikke reist på oppsatt tid med et saudiske flyselskap) så rakk de det med god margin allikevel. Problemet deres var da at de ikke skulle på ferie, men på Hajj eller pilgrimsreise. Og da funker det ikke med vanlige klær. Så i gaten står det etterhvert ti eldre menn som kler av seg til underbuksen, (heldigvis gikk de inn på toalettet når den også skulle tas av) og prøver å svøpe seg inn i de to tøystykkene de kan ha på seg når de ankommer Jeddah. Og når flyet plutselig skal boardes og noen av de gamle mennene ikke er ferdig med avkledningen/påkledningen da blir det kaos. Humoristisk kaos etter min smak, men for dem er det jo blodig alvor. Men til slutt kom vi da alle på flyet, både oss i vanlige bukser og dem i to håndklær. 

Og om noen lurte så er det egen passkontroll i Jeddah for dem som skal på pilegrimsreise. Så jeg har enda ikke vendt meg til å se masse mannfolk i håndkler komme ut av avgangshallen med masse kofferter på slep. Det ser rart ut. Men så er nå Saudi et rart rart land. Mer om Saudi kommer jeg tilbake til ved en senere anledning. For det er enda mange historier herfra som lengter etter å bli fortalt. Men nå får dere nøye dere med noen utvalgte bilder fra vår rundtur i Midtøsten. Håper det faller i smak!

 Langs cornichen i Beirut. Første gang på tre måneder vi har sett havet og har kjent den deilige sjøluften. Det var mildt sagt deilig! 

 

Et kjent landemerke i Beirut. Et av de utbombede hotellene fra borgerkrigen. Grunnen til at det ser slik ut var at her satt det snikskyttere i ulike etasjer og skjøt, og når det ble oppdaget da forsøkte man å fjerne snikskytterne med å skyte tilbake. Da får du et slikt hotell.

Hariri moskeen og en kirke tett i tett. Dette er Beirut i et nøtteskal, og forsåvidt Libanon også. Etniske, religiøse og språklige motsetninger som alle eksisterer på samme sted.

Når er drar på byen i Beirut er det viktig å kle seg opp og oppfører seg litt mer eksklusivt enn man pleier hjemme. Det inkluderer litt ekstra penger i lommeboken for et par barrunder. 100,000 skulle da holde et par timer iallefall....

På vei til Jeita grottene så fant vi dette artige skiltet, som viste vei til et eller annet hotell/museum. Og siden vår kjære Kong Abdi var å finne der, så følte vi oss hjemme!

Ok utsikt når en kjører opp på fjelltoppene som omringer Beirut. Og enormt mye grønnere enn det er midt i ørkenen.

En dag tok vi turen til en by utenfor Beirut kalt Byblos. En by som vist skal være riktig så gammel. For min del var det bare deilig å se sjø, se båter og vandre i et landskap som lignet på det jeg kjenner fra Sørlandet.

Utsikt fra den gamle borgen i Byblos. Vakkert ikke sant? Slik utsikt får vi ikke her i Saudi, så for å være sikker på at jeg av og til ser havet så har jeg nå dette bildet som skrivebordsbakgrunn på Pcen. En savner havet ganske mye her inne i ørkenen.

Og når man er ved havet, så er det bare en ting som er akseptabelt å spise. Fersk fisk, som er grillet. (Jeg spiste kylling, det skal sies, for da viste jeg hva jeg fikk. Det gjorde ikke de andre, og de var ikke helt fornøyd med at de måtte gjøre all jobben selv med rensing og slikt)

Damaskus

 

Bilde fra innsiden av Umayyade moskeen. En gammel og meget fin moske, som er like fin som når jeg besøkte den for fire år siden.

Her ser dere en av de mest kjente gatene i gamlebyen, rett bak Umayyademoskeen. Og som dere ser, ingen turister. Så det syntes vi var deilig!

 

 

Slik ser en av Souqene ut i ti tiden. Vanligvis ville det vært masse liv her, men siden det var litt «revolusjon» så stengte alt veldig tidlig. Så sjeldent det ser så tomt ut!

 

 

Og dette er den mest kjente Souqen, hovedsouqen som leder rett til Umayyademoskeen. Helt tom den og. Ganske sykt syntes vi.

 Istanbul

 

Utsikt over Istanbul. I bakgrunnen kan du se Bosporusbroen, som knytter sammen Europa og Asia. Vi står på den europeiske siden om noen lurte. 

Og her ser man blant annet den Blå Moske i bakgrunnen. Og Hagia Sofia så vidt jeg vet.

Og her er vi inne i Hagia Sofia. Ganske vakkert og spektakulært. Stilig med alle de muslimske symbolene, selv om man kan se engler på veggen oppe til høyre og venstre, og Jesus helt bak på veggen der alteret var før det ble en moske.

 

Masse turister inne i Hagia Sofia. Og ganske mørkt. Som dere kan se!

Oversikt fra andre etasje i Hagia Sofia. Ganske vakkert.

Den Blå Moske på avstand. Majestetisk. De kunne bygge disse Ottomanerne.

Lang, Lang kø for å komme inn i Den blå moske. Men så bare ut som en moske inni. Altså mye bedre fra utsiden enn inni.

 

Inngangen til Topkapi, palasset til sultanen under Ottomanerne. Greit stort og greit fint, det skal sies!

 

Inngangen til selve residensen. Greit fin den og!

 

Utsikten fra ballkongen i palasset. Greit fin, greit vakkert. Greit!

Og til slutt: En av de gamle mennene som skal på Hajj. Og han har nettopp stått og skiftet klær, mens det ble ropt til boarding. Og nå er han stresset. Så da må det løpes til inngangen, i sine to tøystykker. Et artig syn på vei hjem til ørkenen og saudi.

Og i Saudi befinner vi oss nå. Hvor det begynner å bli skikkelig varmt. Mer om det neste gang. God helg og kos dere med Grand Prix. Det er en ting de ikke liker å se på her nede. Tenk dere: Kvinner nesten uten klær og masse homofile som tilskuere. Er det en ting saudi ikke vil ha, så er det kombinasjonene av det. Og musikk da selvfølgelig. De er ikke glad i musikk sånn i det hele heller. Dermed blir det nok lite GP på meg.

Et ekskluksivt Petra og 1.67 meter fra ulovlig/hellig område.

Da var Mr Saudi tilbake. Det har tatt sin tid siden sist og det har sine grunner selvfølgelig. Mest av alt en meget lang påskeferie, som innebærer fri fra alle sysler, også blogging. Men også det at den siste måneden har vært veldig hektisk, så hektisk at jeg ikke har hatt tid til å sette meg ned med pcen på fanget, som nå, og skrive noen halvoverveide tanker. Denne helgen derimot har jeg endelig tid til det, sikkert til glede for noen og irritasjon for andre.

Som noen sikkert har fått med seg så har vi vært en del ute og reist. Først til Mada'in Saleh og deretter en lang påskeferie i Libanon, Syria og Tyrkia. Selve påskeferien skal jeg komme tilbake til i en annen post, for ellers blir det rett og slett for mye. Men spesielt turen til Syria fikk mange til å løfte på øynebrynene. Det kan jeg skjønne, men flott tur var det uansett. Jeg har jo spesialisert meg i Revolusjonsturisme og planlegger allerede en tur til Bahrain om noen uker. Er viktig med litt risiko når en reiser. Ellers blir det jo for lett.

Siden det i stor grad har vært reiser jeg har vært på, så tenker jeg å fortelle litt om det. Og ja, som ekshibisjonisten jeg er, så kommer det noen bilder under som alltid. Viktig å vise seg og sine turer frem. Siden jeg hverken kommer til å være med i Paradise Hotel, være medlem i Frp og ha en Che Guevara tattis på armen (noe som ikke stemmer der eller?) eller bli tatt i et narkoraid mens jeg spiller fotball i eliteserien, så må jeg jo fremheve meg selv på andre måter. Og det blir gjennom bilder.

Mada'inSaleh er Saudi Arabia sitt eneste sted på UNESCO sin verdensarvliste så vidt jeg vet. Og der fortjener det en plass. For er det et turiststed en bør besøke i Saudi så er det nettopp Mada'in Saleh. For dem som har vært i Petra i Jordan så vet dere nok litt hva det innebærer. For Mada'in Saleh var området Nabateerne flyttet til når de emigrerte fra Petra. Så det er på en måte Petra nummer to. Og siden jeg liker å skryte, så er Mada'in Saleh mye mer eksklusivt å besøke. Så det så!

For å komme seg til Mada'in Saleh så valgte vi å ta fly til Medina og kjøre derfra. En tur som tar cirka 5 timer. Som noen sikkert har fått med seg så er det to steder i verden ikke-muslimer ikke kan besøke. Mekka og Medina. Noe som ikke er helt korrekt. For jeg har da altså vært i Medina, fordi flyet vårt landet der. Det som er greia med Medina, i motsetning til Mekka, er at det finnes et «hellig område» som kun er for muslimer. Så når du kjører bil i byen så ser man flere ganger skilting til det hellige området hvor det under står «only muslims». Jeg kan da altså skryte av å ha vært i Medina og kommet 1,67 meter ifra det hellige området. Ikke galt bare det.

På vei til Mada'in Saleh stoppet vi i en relativt kjent oase kalt Khaybar. Dette var før Muhammed sin tid en jødisk oase, som profeten skal ha erobret sånn rundt 630. Alt som var igjen når vi kom var en stor mur og palmetrær. Ikke veldig spennende med andre ord, men området har iallefall en lang historie. Og spesielt Khaybar brukes ofte i deilige diskusjoner om hvilke religioner som er de verste, siden muslimene skal ha vært ganske hardhendte med dem som bodde i området når de erobret det. Slik diskusjoner er så fånyttes at jeg ikke en gang gidder å ta stilling til det. Men jeg vil ikke anbefale en reise til nåtidens Khaybar. Rett og slett fordi det var ganske kjedelig.

Etter en god kjøretur kom vi frem til Mada'in Saleh og der bodde vi på et koselig hotell et par netter. Inkludert var en sjåfør, plass i en buss og en egen guide som konsekvent slet med grammatikken. Han var bra i engelsk, veldig kunnskapsrik, men slett veldig med flertallsendelser og tidene på verb. Så om man forsto guiden ordrett så lever Nabataerne enda og de graver enda gravkamre. Presens og preteritum, ja hva er forskjellen sa du? For bilder og en grammatisk litt bedre guidet tur, kikk under. Ganske spektakulært.

Det som er veldig bra med å være turist i Saudi, er at det ikke finnes andre turister. Det innebærer at man har de fleste attraksjoner for seg selv og man slipper å stå i kø eller presse seg frem for å se. Og spesielt når en drar til steder som Mada'in Saleh så er det digg. For da kan en bevege seg fritt og ta den tiden en føler for, uten at en må bry seg om andre folk. Jeg har ofte uttalt at jeg generelt er lite glad i folk, noe som gjør Saudi til et meget bra turistland i mitt hode. 

Da tror jeg ikke jeg har mer å si foreløpig. Bildene under får tale for seg. Og så skal jeg love at det ikke tar altfor lang tid før en ny post kommer. Den kommer nok også å handle om reise. Og revolusjon. Og pilegrimsreise. Og mye annet. Spennende det. Kanskje.

Vi var mildt sagt tidlig oppe for å ta flyet som gikk 05.20. Og som alltid var det forsinket. Det som er ekstra digg med Saudi er at selv om noe er forsinket så er det alltid «on time». Som du sikkert kan se over. Vårt fly skulle gå 05.20. klokken på skjermen er 05.20. Og vi har enda ikke gått ombord (Siden jeg tross alt tar et bilde av skjermen). Men allikevel «on time». Er for mye arbeid å endre statusen og finne ut når det egentlig skal gå. Viktig å ikke jobbe mer enn nødvendig i Saudi....

Her ser dere meg ta bilde, i buss, cirka 1,67 meter fra den hellige sonen. Eller Haram sonen som det heter. Nå tenker sikkert noen at « her bommer Mr Saudi litt, fordi Haram betyr vitterlig ikke hellig, men forbudt eller ulovlig». Og dere som tenker slikt er ikke helt ute å kjører, selv om dere tar FEIL. Fordi Haram, med en liten a, eller fatah som det heter, betyr hellig. Mens Haraam, med en lang a, eller alif, betyr ulovlig eller forbudt. Dette skjønte ikke amerikanerne bak i bussen vår som i en halvtime pratet om den forbudte sonen. Er deilig med noen amerikanere når man er på reise. En føler seg så smart uten å gjøre så mye......

Dette er da Khaybar. En mur som dere ser. Og ja, det var vel det....

Slik ser det da ut når en del vestlige turister kommer til steder som få vestlige turister får lov til å komme. Da tar man bilder, og klatrer like godt opp på bussen for å få de beste bildene. 

 Ganske spektakulære fjell i hele området. Dette er noen av dem. 

 Dere som har gode øyne kan sikkert se de små firkantene hugget inn i fjellet. Det er alle gravkamre som ble laget for altfor mange år siden. Men nærmere fikk vi ikke lov å komme fordi det enda bedrives utgraving her. Og jeg tror Mada'in Saleh må være et paradis for arkeologer. Problemet er at de ikke er noe glade i vestlige arkeologer i Saudi. Så dere får nok bare fortsette å drømme.

Spektakulært er et ord som ble brukt mye. Dette kan vel betegnes som spektakulært landskap.

Hvilket dyr ligner denne steinen på? ....... Den kalles uansett «elefantsteinen», så kan du jo se om du greide å tippe det før du så svaret. En enorm stein, midt i ørkenen, som ja ser ut som en elefant. Hva sa du? Ja helt riktig, spektakulært. 

 

  Endelig fant vi ordentlig ørken også. Og det er deilig å traske litt rundt i. Og kjøre i selvfølgelig, slik de gjør i Saudi. Der går man jo aldri!

Plutselig dukket det opp en kompis på hest som kom ridende forbi oss. Og da måtte det jo tas bilde. Kombinasjonen av hest + mann + en bowlingkjegle i fjellet er alltid en vinner.

 Dagen etter tok vi en tur til en gjørmelandsby som er blitt bevart fra da muslimene bosatte seg i området. Slik ser en av gangene ut. 

 

Og slik ser den ut ovenifra. Gjørme til vegger og palmer til tak. Det er en del saudiere på landsbygden som har ropt høyt om at denne byen må ødelegges og at det ikke må inviteres turister dit. Hvorfor? Jo fordi mange bor slik som dette enda og de syntes det er flaut at det blir en turistattraksjon. Heldigvis har noen fornuft i dette landet og de har bevart de gamle byene. Bra. Applaus.

På veien til selve Mada'in Saleh så møtte vi disse hyggelige karene som gikk litt for seg selv langs veien. Og da måtte vi jo stoppe å si hei.

Mr Saudi prøvde selvfølgelig å bli kompis med den kuleste i gjengen og ba pent om et bilde. Den kuleste var bare sånn middels interessert, som dere kan se på blikket. Mr Saudi derimot var i hundre. Ja som dere også kan se på ansiktsuttrykket.

Mens vi møtte de nye kompisene våre kom det en kar fra moderlandet som også ville hilse på. Og mens vi i Norge mater duer og måker, så mater man her i Saudi kameler. Og for å slippe å gå, så kjører man bilen så langt man kan og mater dem derfra. Det blir godt mottatt av kamelene, mens andre reagerer litt mer negativt. Som den lille gutten dere ser på bildet som prøver å rømme gjennom førervinduet. Han var ikke helt klar for kamelkos denne gangen. 

Inngangsporten til området som kalles Mada'in Saleh. Altså profeten Saleh sin by. Og profeten Saleh var ikke en muslim. Derfor har mange muslimer også ropt høyt om å ødelegge hele området, siden det er området til en vantro. Heldigvis har noen kommet til fornuften her også, og tatt vare på det. Applaus igjen. 

 

Et av de første gravkamrene vi møtte på. Spektakulært må nok brukes igjen. Alt her er gjort for hånd, og har nok tatt litt tid. 

Flere graver. Enda mer spektakulært.

Slik ser det da ut inne i en av disse gravene. De utgravningene her var ment til barna til dem som bygde det. Greia med Nabateerne var at de ganske kjapt etter de ble født og fikk stiftet seg en familie begynte å lage gravkammer for seg og sine. For livet etter døden var vist viktigere enn selve livet. Og da lagde man også plass til barna man fikk. Dette paret hadde en god del barn. 

Turisme Saudistyle: Da kjører man så nærme som mulig. Slik at man slipper å gå mer enn nødvendig. Og så tar man en liten titt. Og kjører videre.

Vår eminente og morsomme sjåfør Abdullah poserer for en samlet gruppe av turister.

Flere gravkamre, og enda like spektakulært.

 Turisme Saudistyle 2: Om man ikke gidder å gå ut av bilen for å være turist da kjører man så nærme som mulig til det man ønsker å ta bilde av og tar så bilde. Ut av bilvinduet. Og så kjører man videre til neste attraksjon. Viktig å ikke gå mer enn nødvendig. 
 

Spektakulær natur. Spektakulære fjellkjeder. Bildet sier vel det meste.

Hvor er Johannes? Et sted i den spektakulære naturen...

Avstandsbilde av gravkamre. Var vel rundt 100 av dem tilsammen i dette området.

Et av de største kamrene i området.

På toppen av fjellet kan dere sikkert se at det er gravkammer som er påbegynt, men som på langt nær er ferdig. Hadde det blitt ferdigstilt hadde det vært det største kammeret i Mada'in Saleh. Her får dere iallefall et inntrykk av byggeprosessen. De begynte på toppen og jobbet seg nedover. Det tok nok litt tid uansett...

I bakgrunnen kan dere kanskje se den kjente «soppsteinen». Artig liten stein.

Mr Saudi fant sitt favorittkammer og ønsker alle velkommen. 

Dette er det mest kjente gravkammeret i Mada'in Saleh og det klart største. Ligger flott til, alene midt i ørkenen. Det har blitt sagt før og jeg sier det igjen. Spektakulært!

Det var det for denne gang. Om man har mulighet til å reise til Mada'in Saleh så vil iallefall jeg anbefale det sterkt. Og for dem som vil ha flere reisebeskrivelser så kommer det fortere enn dere aner. Da fra andre land enn Saudi. Men hvor Saudi alltid har en finger med i spillet.